MARIA KITTILSEN: Alle kan danse
En jente født med lett grad av Cerebral Parese vil bli danser. «Umulig», sier de fleste, «nei», sa jeg.
Kanskje hadde «folk flest» rett, kanskje viste det seg å være umulig. Alternativt har jeg allerede oppnådd langt mer enn noen trodde jeg skulle.
Kanskje har jeg mer i vente – eller så sier en sliten kropp og et lite inkluderende samfunn stopp. Men hvem har definisjonsmakt til å avgjøre hvem som kan danse og hva dans egentlig er?
Heldigvis finnes det mennesker som nekter å akseptere at dans og dansekunst er forbeholdt sterke, friske stereotypiske ballettkropper. De siste årene har det åpnet seg en ny verden for meg: integrert dans.
Integrert dans
Begrepet integrert dans er lite kjent i Norge. Tilbud innen dans for mennesker med funksjonsnedsettelser blir heldigvis flere, men er ofte segregerte. Fysisk aktivitet eller dans «for funksjonshemmede» oppfattes som en egen kategori og «noe annerledes».
Møtet med en åpen og inkluderende arena for dans har gjort at jeg endelig har følt meg som en «ekte» danser.
Maria Kittilsen
Målet med integrert dans er derimot å tilby en arena der en ikke lenger vurderer kroppslig ulikhet som «ability» versus «disability»,eller snakker om hemninger.
Det er mulighetene i de ulike kroppene som står i fokus. Når integrert dans profesjonaliseres kan kropper som ellers har vært gjemt bort synliggjøres på lik linje med andre dansere.
Slik jeg ser det, er dans en spesielt egnet arena for integrering av mennesker med funksjonsnedsettelser. Dans kan gi rom for ulikheter, uten et ytre resultatmål. Samtidig er filosofien at dansen ikke bare endrer livet til danserne med funksjonsnedsettelser, men at danserne også endrer selve dansen.
Fokusere på muligheter
Mitt første møte med integrert dans var som praktikant under Multiplié dansefestival i Trondheim.
Der deltok jeg i prosjektet «Perfect(im)Perfections – Stories Untold», et samarbeid mellom DansiT - Senter for Dansekunst i Sør-Trøndelag, Multiplié Dansefestival, dansegruppene Danselaboratoriet og Danseteateret 55+ og den australske koreografen Philip Channells.
En ny verden åpnet seg, og motivasjonen økte for å fortsette å drive med dans og skape en mer inkluderende dansekunst. Etter dette har jeg fått mulighet til å delta på kurs både i Australia og USA.
Møtet med en åpen og inkluderende arena for dans har gjort at jeg endelig har følt meg som en «ekte» danser. Her handler det ikke lenger om å prøve å passe inn i et gitt ideal, men å fokusere på hvilke muligheter jeg har i min kropp. Noe jeg skulle ønske alle kunne få oppleve.
Studio Step Up
En dag i fremtiden har jeg mitt eget integrerte dansekompani i Norge. Men det er fremdeles et stykke å gå. Heldigvis finnes det mennesker som Tone Pernille Østern, grunnlegger av Danselaboratoriet i Trondheim, som bidrar til å tråkke opp veien.
Hennes doktorgradsprosjekt har vært til stor inspirasjon og bidro til at jeg selv skrev bachelor om temaet. Gjennom arbeidet med bacheloroppgaven kom jeg i kontakt med Norges Danseforbund og deretter med Studio Step Up. På Step Up på Lambertseter leder jeg hver søndag fire dansegrupper for barn og unge med funksjonsnedsettelser.
Tre av gruppene er åpne for dem med alle slags bevegelsesnedsettelser, mens én av gruppene hovedsakelig retter seg mot barn med Downs syndrom eller andre spesielle behov. For meg er det viktig å understreke at alle er velkomne.
Her er filosofien at alle kan. Jeg håper å kunne utvikle og utvide tilbudet ytterligere og bidra til at Oslo får en stor arena der ulike kropper kan møtes i dansen. Når verden forteller meg at jeg ikke passer inn, svarer jeg med å skape de arenaene der jeg gjør nettopp det.
Nå ønsker jeg også å starte opp med workshops for voksne, både med og uten danseerfaring. Jeg er i gang med et samarbeid med Katrina Olsson, australsk dansekunstner og danselærer. Vi vil i løpet av 2016 jobbe med å utvikle et eget konsept.
Samfunnsrelevant dansekunst
I flere andre land er det etablert profesjonelle dansekompanier bestående av en kombinasjon av dansere med og uten funksjonsnedsettelser. Disse kompaniene drives av et ønske om å vise at den integrerte dansen har en verdi som dans og kunst i seg selv.
Møtet med en åpen og inkluderende arena for dans har gjort at jeg endelig har følt meg som en «ekte» danser.
Maria Kittilsen
På den måten handler ikke dansen om «terapi» eller å være «snill» med mennesker med funksjonsnedsettelser.
Integrert dans skaper samfunnsrelevant dansekunst. For meg handler heller ikke undervisningen på Step Up om å «være grei» eller «forsiktig» med danserne.
Trygghet er selvsagt viktig, men målet er å utfordre og dytte danserne litt ut av komfortsonen slik at de utvikler nye måter å bevege seg på og oppnår ny forståelse for egen kropp.
Jeg lærer minst like mye av å se dem danse som de gjør av meg. Her er de både barn, ungdom og dansere på lik linje som alle andre jeg underviser, med samme potensial.
Gi rom for forskjeller
Jeg har hele livet strevet for å passe inn. Dansen har for meg vært et symbol på resten av samfunnet. Der man hele tiden må jobbe for å skjule sin funksjonsnedsettelse, strebe etter å «være som alle andre».
Aldri klarte jeg de perfekte piruettene, og jeg strakk ikke foten min akkurat slik danselærerne ville. Uansett hvor hardt jeg jobbet, ble det ikke godt nok. Uansett hvor mye jeg prøvde å passe inn i en boks, var boksen for liten.
Nå har jeg et nytt mål, ikke å passe inn, men å gi rom for forskjeller. Jeg vil vise frem mulighetene alle slags ulike kropper gir og jeg vil skape en arena for deltakelse. Det vil jeg gjøre med dans. For alle kan danse.
Artikkelen er skrevet av Maria Kittilsen som er danselærer, treningsinstruktør og skribent.