BEVEGELSESBEGEISTRING: – Vi snakker om våre egne liv, men det handler ikke om oss

– Vi ble kjent da Miriam lurte på hvor heisen var, ler Marit. Året var 2011 og Miriam hadde akkurat flyttet inn i samme blokk som Marit i studentbyen ved Universitetet i Agder (UiA). De sitter begge i rullestol, og da behovet for å forflytte seg mellom etasjene meldte seg for nyinnflyttede Miriam, ble Marit redningen.

Et spørsmål om heisen ble starten på vennskapet som snart fyller ti år. Etter det første møtet i gangen fikk jentene kontakt på sosiale medier og begynte å prate sammen om både stort og smått.

– Vi hadde en del samtaler om ting jeg ikke hadde pratet med så mange andre i rullestol om før. Vi fant ut at vi mente veldig mye likt. Vi hadde mange av de samme tankene og følte oss litt alene om å ha det sånn, forteller Marit. Hun mener at det negative fort kan ta mye plass i det offentlige og ble lettet da Miriam delte dette synspunktet.

Startet med stikkord

Tankene om et foredrag begynte å spire allerede i desember 2014. Det ble noen stikkord på et ark, uten klare planer for veien videre.

– Vi hadde helt uformelle samtaler, så sa jeg på fleip en ettermiddag at vi burde få ned det vi tenker om ting, at dette hadde flere mennesker hatt godt av å høre, sier Marit.

Kort tid etter ble hun invitert til et møte på UiA, som førte til venninnenes første oppdrag sammen. En gjesteforelesning for likestillingsstudenter.

– Forespørselen kom før vi hadde laget foredraget, så da var det rett hjem og få tankene våre ned på papiret. Vi visste egentlig ikke hva vi holdt med, men jeg husker at mottagelsen var veldig positiv. Vi følte at vi hadde noe å komme med. Vi ble egentlig litt overrasket, og tenkte «jøss, kanskje det er dette vi skal drive litt med», sier Marit.

Gjesteforelesningen dannet grunnlaget for foredraget slik det er i dag, og det ble raskt flere oppdrag for duoen – både på og utenfor universitetet.

Å se noe godt i det vonde

«Du er ikke alene om å ha utfordringer, men du har et ansvar og en mulighet til å la dem bli løsningene du trenger i ditt liv», lyder det som raskt ble et mantra og et utgangspunkt for foredraget.

– Vi har tro på det at hvis du står overfor en utfordring, så vil det på sikt gi deg noe positivt også. Den erfaringen du får ved å stå i noe som er dritt der og da. En stor utfordring for deg trenger ikke nødvendigvis å virke så stor for meg, eller motsatt. Alle har ulike utfordringer, man ser forskjellig på dem og merker dem forskjellig.

Miriam Ormøy Ibsen

De forklarer at alle har et utgangspunkt, og at vi sammen skal trene oss til å se på livet i et ressursperspektiv.

– Vi skal ikke belære noen eller si hvor synd det er på oss. Det handler heller ikke om at du bare skal tenke positivt og at du ikke skal få lov til å tenke at ting er pyton. Det handler om holdningen. Skal det være at «dette er pyton, ferdig med det», eller skal det være «dette er pyton, hva kan jeg gjøre med det?». Hele foredraget er en mental trening, en øvelse i det å ta ansvar og å se det positive i ting som også er vondt. Det er det som ligger i å ha et ressursperspektiv, og vi tror det gjør noe med din innstilling i livet ditt, sier Marit.

– Og vi lærer alltid noe nytt vi også, hver gang vi står på scenen, sier Miriam.

Eksempler fra egne liv

Det er viktig for dem begge å presisere at utgangspunktet deres ikke er at begge sitter i rullestol og snakker om det, selv om det kan være med på å gi foredraget troverdighet og publikum noen aha-opplevelser.

– De tingene vi snakker om fra våre liv, skal få publikum til å tenke over sine egne liv; «hvordan løste jeg det, og hva ga det meg i ettertid?», forklarer Miriam.

For selv om de bruker eksempler fra egne liv, handler det ikke om dem. Det er viktig for dem at det de formidler har en overføringsverdi for publikum. De ønsker rett og slett å dele sitt syn på livet med flere og det skal ikke handle om «oss», men om «meg og deg».

– Samtidig gjør det at ingen kan komme å si at det er uriktig, vi eier historiene selv. Ingen kan si: «Nei, Miriam du er jo ikke helt sånn», eller «nei, sånn er det ikke lenger». Vi skal ikke presentere statistikk eller tall og trenger ikke å holde oss oppdatert på et fagfelt for å formidle det. Vi skal ha en personlig, nær og humoristisk tilnærming til livet. Det blir ikke så krevende å formidle noe du alltid har ment; det er ikke konstruert. Vi bruker oss selv for at du skal se på deg selv, sier Marit.

Ulike historier

Tankene og holdningen til livet er det samme, men historiene deres er svært ulike. Mens Marit hadde en god skoletid med en assistent som ble limet i klassen og en ressurs for alle, hadde Miriam en annen opplevelse som gjorde det vanskelig å komme nærmere de andre elevene.

Ifølge Miriam og Marit har de ulike utgangspunktene i livet gitt dem mye å spille på i foredragene.

– Samtidig har vi gjennom årene også fått felles erfaringer vi kan dele, sier Marit, som har vært glad i formidling og det å sette ord på ting så lenge hun kan huske. Hun har også engasjert seg i flere verv og har til enhver tid et kommunikasjonsprosjekt på gang.

– Det gjør jeg, mens Miriam er den som har hengt i en mast i en båt, tolv meter opp i lufta, gått med krykker opp Galdhøpiggen, pigget halvdistansen på Vasaloppet og sprengt fysiske grenser, smiler Marit og ser på venninnen, som nikker samtykkende.

– Jeg var på et rehabiliteringsprosjekt i Rykkinn, hvor vi skulle sette oss både små og store mål, og stå for egne mål og meninger. En dag fikk vi spørsmål om hva som var vårt langsiktige, store mål. Da de kom til meg, var jeg veldig usikker, men så datt det ut av meg at jeg alltid har hatt lyst til å gå opp Galdhøpiggen. «Men det går jo ikke», sa jeg i neste setning. Da fikk jeg raskt «hvorfor kan du ikke det?» i retur. Jeg fikk beskjed om å finne ut av hva som skulle til for at jeg skulle klare det. Noen måneder senere sto jeg på toppen av Galdhøpiggen, med skinner og krykker. Jeg brukte lang tid, men det var mulig. Det er noe med det, man vet ikke om ting er umulig før man har prøvd, sier Miriam.

Marit legger til at det ikke er nødvendig eller mulig for alle å bestige Norges høyeste fjell, det kan også være et mål om å ta ansvar for egne meninger og andre ikke-fysiske ting. Det handler om å se mulighetene fremfor umulighetene.

Humor og alvor

Galgenhumor og selvironi er viktige ingredienser når jentene sitter foran publikum, selv om erfaringene som deles kan være tunge og temaene alvorlige.

– Vi kan bruke galgenhumor siden vi eier historiene. Vi står i «skiten» selv. Det kan kanskje være vanskelig å gjøre hvis det blir på vegne av andre, og galgenhumor er viktig, sier Miriam.

– Vi er ikke redde for å servere ting fra egne liv, det tror jeg gjør at det blir et viktig foredrag og at det blir troverdig. Det skal være nært og humoristisk. I starten var det litt voldsomt og overveldende at folk blir engasjert. Det er jo bare våre historier og tanker vi alltid har hatt. Vi har fått tilbakemeldinger på at noen skjønte seg selv og hvordan de selv henger sammen litt bedre, og da forstår vi at vi har nådd ut til noen. For målet er ikke å sole seg i glansen, men å nå ut, sier Marit.

– Hva er det dere ønsker at folk skal sitte igjen med etter å ha hørt foredraget deres?

– Hovedbudskapet er det med å klare å snu dritt til noe positivt også, sier Miriam.

– Og det med å ta ansvar og klare å se seg selv i en større helhet, følger Marit opp og forklarer videre:

– Å se verdien av å lete etter løsninger, se verdien av humor og hva det kan gjøre i en vanskelig situasjon og ikke minst se verdien av seg selv. Du har også en unik historie. Du må tro at ditt liv er like mye verdt det og.

 

Tekst og foto: Charlotte Åsland Larsen