HENNING BORTNE: Drømmejobb med assistanse

– Jeg er veldig privilegert som får jobbe med noe som jeg er så interessert i. Det er ikke mange som får jobbe med hobbyen sin, sier han.

For nordfjordingen har i store deler av sitt 40-årige liv vært over middels opptatt av lyd. Konfirmasjonspengene brukte han på å kjøpe et stort Hifi-anlegg til gutterommet i Selje.

Der vokste interessen for både musikk og lyd, og han startet tidlig med både opptak og innspillinger.

Da han var ferdig med videregående, var han ikke lenger i tvil; hobbyen var noe han ville satse videre på – og det var lydtekniker han ville bli.

Studietiden

Først gikk ferden til Nordhordland Folkehøgskule utenfor Bergen, hvor han startet på lydteknikerlinjen.

– Det var to grunner til at jeg ønsket å prøve ut folkehøgskolen – både for å se hvordan det fungerte å bo hjemmefra uten hjelp og for å lære mer om lydteknikerfaget, forklarer Henning.

Året suste forbi i rekordfart og gikk over all forventning. Han roser lærere som lot ham få prøve ut faget ordentlig og for at han fikk muligheten til å være ansvarlig lydtekniker for skolens årlige revy.

Året på folkehøgskolen ga mersmak, og Henning søkte seg til lydteknikerlinjen på NISS i hovedstaden.

Kort tid etter at søknaden var sendt, fikk han et brev fra skolen i posten – en lærer tok kontakt og frarådet ham å velge denne studieretningen.

– Han sa at jeg absolutt hadde kompetansen i form av karakterer, men at CP-diagnosen ville gjøre at jeg ikke ville klare meg i bransjen. Han mente jeg ville slite med det høye tempoet og den raske kommunikasjonen mellom tekniker og musiker.

Det var en tung beskjed å få, men Henning lot seg ikke stoppe.

Han hadde bestemt seg, lydtekniker var drømmeyrket.

– Jeg var så sikker på magefølelsen min. Jeg er en veldig sta person, så når jeg har bestemt meg –gjennomfører jeg det.

Henning Bortne

Henning gjennomførte det toårige studiet på tre år – slik at han fikk tid til nødvendig daglige treningsøkter ved siden av.

Etter to år på skolen kom læreren som hadde sendt brevet med en unnskyldning – han hadde snudd fullstendig og var overbevist om at Henning kom til å klare seg veldig bra. Henning gikk ut med toppkarakterer i samtlige fag.

– Det er viktig for meg å understreke at jeg gjorde dette for meg selv. Jeg gjorde det ikke for å bevise noe som helst for noen andre, sier 40-åringen.

To arbeidsplasser

CP-bladet møtte Henning sammen med hans funksjonsassistent Øyvind Voldmo Larsen i lydstudioet på Musikkhøyskolen i Oslo – hvor han har en 25 prosent stilling.

Det er en svært ettertraktet jobb og har vært hans arbeidsplass siden 1999. Det begynte som en 100 prosent praksisplass, deretter ble det en lønnstilskuddsordning via Aetat.

Da denne forsvant, hadde skolen få ressurser og slet med å finne en løsning, selv om de var godt fornøyd med Hennings arbeid. Etter en underskriftskampanje fikk han et tilbud om å fortsette – men i en redusert stilling, 25 prosent var det de kunne tilby.

Henning takket ja og startet i tillegg sitt eget studio «Skrekk og skru», som etter en tid endret navn til «Oslo Mastering». Her jobber han også 25 prosent – ettersom han er 50 prosent ufør.

Han har fått et godt rykte i bransjen og har jobbet med store navn som Stargate, Marcus & Martinus, Stage Dolls og Bare Egil Band for å nevne noen. Listen er milelang.

– I 2015 hadde jeg stort sett en sang jeg hadde jobbet med inne på Topp 20-listen hver eneste uke, forteller han.

Mastering går kort fortalt ut på å legge den siste finpussen på en låt samt å optimalisere lyden slik at den høres like bra ut på en telefon som på et stort lydanlegg.

På musikkhøyskolen ser arbeidsdagen litt annerledes ut. Her er hovedoppgaven å ta opptak av musikk som spilles inn på skolen, det være seg alt fra gospelkor og symfoniorkester til elevenes eksamenskonserter både på vokal og ulike instrumenter.

Det er Henning som har ansvar for å sette opp mikrofoner, koble opp, justere lyd, mikse så innspillingen får en god balanse og til slutt arkivere den.

– Min høyre hånd

Men med CP av typen tetraplegi er det ikke alle de praktiske oppgavene det er like enkelt å løse på egen hånd. Der kommer funksjonsassistenten (FA) Øyvind Voldmo Larsen inn i bildet.

– Han er min høyre hånd. Sjefen min tuller og sier at vi er én person, forteller Henning.

Han er en av få i landet som har hatt en funksjonsassistent i en årrekke. Siden han startet i jobben som lydtekniker i 1999, har han hatt en funksjonsassistent, mye takket være en saksbehandler i Aetat som tidlig kjente til ordningen.

Deretter ble han plukket ut til å være med i et prøveprosjekt for funksjonsassistentordningen og siden det har han hatt funksjonsassistent 40 prosent av tiden han jobber. Det betyr at han jobber alene 10 prosent av arbeidstiden.

– Uten FA hadde jeg ikke hatt mulighet til å jobbe her. Jeg trenger hjelp til mye av det fysiske arbeidet ved innspilling og oppkoplinger av utstyr. Ved miksing og mastering gjør jeg alt selv.

Han har hatt tre funksjonsassistenter de 16 årene han har hatt ordningen. Øyvind har han jobbet med i knappe to år. Det har så langt vært et samarbeid han er veldig godt fornøyd med.

– Det å ha en FA i samme bransje kan være utfordrende – derfor er det viktig å finne en balansegang. Han må ikke ta over min jobb, da mistrives jeg. Jeg må føle at jeg har kontroll, og det er klart det blir en del diskusjoner, sier Henning, og fortsetter:

– Øyvind er flink og respekterer grensene – noe jeg setter veldig pris på, sier Henning.

– For meg kan det være utfordrende at Henning ofte ligger mange steg foran meg – han har startet på oppgave tre når jeg fortsatt jobber med oppgave én. Men vi tilpasser oss hverandre, sier Øyvind.

– Hvis ikke får jeg et lite knips i bakhodet, ler han.

Som et gammelt ektepar

For selv om det blir litt krangling, er det for det meste god stemning og mye humor dem imellom.

– Vi blir litt som et gammelt ektepar, sånn blir det jo når vi er så tett oppi hverandre. Vi er mennesker med gode og dårlige dager som alle andre, og det kan påvirke arbeidsdagen også, sier Henning.

Men det ligger også et stort ansvar i det å være arbeidsgiver.
– Jeg må være tydelig i min rolle, og vi må ha en gjensidig respekt om samarbeidet skal fungere, sier Henning, og understreker at også personkjemi er viktig.

– Det hadde vært helt håpløst uten en god personkjemi.

I 2015 gjennomførte CP-foreningen prosjektet «På kanten av jobben» (se faktaboks), hvor blant annet en stor medlemsundersøkelse og flere arbeidsgruppemøter viser at få av våre medlemmer i dag har funksjonsassistent på arbeidsplassen. Henning tror det er flere årsaker til dette.

– For det første er ordningen for lite kjent, både blant saksbehandlere og brukere. Det er en jungel av tilbud der ute, men det kan være veldig uoversiktlig for brukeren, og ikke alle saksbehandlere er like oppdatert. I tillegg tror jeg mye handler om holdninger blant brukerne – mange er stolte og skal klare alt på egen hånd. Tar de imot hjelp, føler de det som et nederlag.

Henning ser det imidlertid på en helt annet måte. Han tror FA-ordningen kan være den store nøkkelen til at mange med CP både kommer seg ut i arbeid, og lenger kan beholde sin arbeidstilknytning.

– En FA gjør at jeg bruker mindre krefter og får mer energi til å holde ut en lang arbeidsdag. Det er utrolig viktig for meg. Dette er en kjempemulighet som gjør det mulig for meg å være i arbeidslivet – og slik burde andre også tenke.

Nå håper Henning at hans historie kan føre til at flere av CP-foreningens medlemmer søker om å få funksjonsassistent på sin arbeidsplass.

– Prosessen er ikke så vanskelig som mange kanskje tror. De jeg kjenner som har søkt om FA, har fått det uten problem.

Her kan du lese arbeidsliv og prosjektet «På kanten av jobben»