EDDA BRØNDBO: – En mestringsfølelse jeg ikke får andre steder

Ivrig bjeffing høres fra innsiden når Edda åpner inngangsdøra for å ta imot CP-bladet. Vi møter 21-åringen hjemme i Asker, hvor hun bor sammen med mor og to firbeinte. To eldre brødre har forlatt redet, men labradorene Embla og Ofelia sørger for å holde liv i leiren.

Oktober har så vidt blitt november, men bladene holder seg enda på trærne, og minusgradene her ikke fått fotfeste helt ennå. Fra stue- og kjøkkenvinduene ser vi helt ned til Håøyfjorden som er omkranset av vakre høstfarger. Vi slår oss ned på kjøkkenet for å prate om det som er Eddas store lidenskap, også firbeint, men noe større enn de to pelskledde familiemedlemmene, nemlig hesten.

– Det var moren min sin feil, holdt jeg på å si, ler Edda. Hun forteller at moren undersøkte ulike typer trening for henne da hun var liten. De var egentlig innom det meste, og sånn havnet hun på hesteryggen for første gang mens hun gikk i barnehagen.

En annen type frihet

Det startet med terapiridning, men i dag er Edda en dreven rytter. Hun fant seg fort til rette i salen og opplevde god fremgang.

– Da jeg begynte å ri, hadde jeg veldig dårlig balanse, sier Edda. På den tiden hadde hun ikke mulighet til å holde seg på hesteryggen alene, men det skulle snart endre seg.

– Hun som eide stallen, mente at jeg hadde så god kommunikasjon med hesten. Det var det ikke alle som hadde, sier Edda. Hun ble derfor rådet til å ha en vanlig ridetime i uka også, i tillegg til terapiridningen.

– Da begynte jeg med vanlige ridetimer sammen med en venninne. Etter hvert klarte jeg å ri selv uten hjelp også, forteller Edda. Allerede i starten av barneskolen satt hun trygt i salen alene, og ridningen ga henne en selvstendighet hun ikke fikk andre steder.

– Det var en annen måte å komme meg rundt på enn rullestolen. Det er en annen type frihet, som du egentlig ikke kan få noe annet sted, sier Edda.

Erfaren rytter

Edda har vært heldig og møtt gode folk som har hatt troen på henne. På rideskolen mente de at hun kunne komme langt.

­– Det hadde mye å si! Det var mange som ikke trodde at det kom til å gå i det hele tatt. Du blir fort undervurdert når du har CP, sier hun.

Etter hvert sluttet Edda på rideskolen og begynte som forrytter for to ponnier, sammen med venninnen sin.

– De var så små og søte, og vi kunne gjøre nesten hva vi ville med dem. Da gjorde vi mye rart, ler Edda, og må innrømme at hun ikke hadde gjort det samme i dag.

– Vi hadde for eksempel kappløp eller akebrett bak hestene i full fart. Vi hadde det bare gøy og tenkte ikke på konsekvenser, sier den uredde 21-åringen, og tenker tilbake på det som var en veldig fin tid sammen med venninnen.

– Jeg utviklet meg mye mer da jeg sluttet på rideskolen og kom over til den forhesten. Det var en veldig fin vei å gå. Den var både snill og ikke så høy, så alt var så lett, sier Edda.

Etter hvert som hun ble eldre, måtte hun finne en ny og større hest.

– Det var trist, men jeg kunne ikke la meg stoppe av det. Heldigvis fant jeg Lady som jeg har ridd i seks–syv år nå, sier Edda, som i dag er forrytter for New Forest-hoppa Lady og islandshesten Keilir.

De siste fire somrene har hun også tilbrakt en uke på fjellet sammen med en assistent for å ri på islandshest, som er favorittrasen.

– Da leier vi en hytte og rir opptil seks timer om dagen. Det er kjempevakkert, og det første du ser når du våkner opp, er hestene. Jeg er veldig glad i turridning, sier Edda. Og en assistent som kan ri, gjør at hun ikke blir så begrenset.

– Jeg slipper å vente, som jeg må gjøre hvis de går, sier Edda.

Fersk student

Etter et friår begynte Edda på ergoterapistudiet ved OsloMet i høst. I en travel studiehverdag blir det mindre tid og energi til å drive med hest.

– Men jeg har sagt at jeg ikke skal slutte, fordi jeg synes det er så bra. Jeg trives, men en annen ting er at det er så god trening. Jeg tror mye av min fysiske utvikling er takket være ridningen, sier Edda.

I starten var det tungt å kombinere ridningen med studiene, det ble lange dager med pendling frem og tilbake til Oslo.

– Men det er deilig å komme seg ut på tur. Noen dager er det selvfølgelig tungt, men de fleste dager får jeg mer energi av å komme meg ut, opp på hest og ha det gøy, sier Edda og legger til:

 – Noen prioriteringer må jeg gjøre, men jeg prøver å holde ridningen ved like og alltid ha to dager i uka.

På hesteryggen tenker hun ikke på eksamen som skal leses til senere. Da er hun til stede i øyeblikket.

Fremtidig ergoterapeut

– Jo mer jeg tenkte på det, jo mer naturlig ble det å ta det valget, sier Edda om studievalget. På videregående gikk hun medier og kommunikasjon, men så ikke for seg en jobb innenfor det.

– Etter friåret spurte moren min litt for tull: «Du skulle ikke bare blitt det selv?», siden jeg var misfornøyd med ergoterapeutene mine og med systemet. Jeg tenkte at det ikke kom til å gå, at det ble for vanskelig, men når jeg hørte at andre med funksjonshemming og rullestol hadde gjort det, tenkte jeg at det måtte være mulig, forteller Edda.

Første praksisperiode på Sunnaas sykehus er allerede vel gjennomført.

– Jeg lurte på om folk kom til å synes det var rart, hvordan jeg kunne hjelpe andre med en assistent som fungerer som armene mine, men ingen reagerte på det. Det var kanskje ikke så rart likevel, sier Edda. Hun er klar på at det ikke er alt hun klarer på samme nivå som medstudentene, men er opptatt av å gjøre det beste ut av det:

– Det er litt ekstra utfordringer, men så lenge du er positiv og ser løsninger, skal det gå bra. Jeg har flinke lærere og folk rundt meg til å veilede meg.

Opplært til å hjelpe

Selv om hesteinteressen har fulgt henne siden barnehagen, er det ingen tvil om at hunder også står hjertet nær. Edda bruker mye tid på sine to labradorer.

– Jeg fikk min første hund da jeg var 14 år. Det var da interessen startet skikkelig, sier Edda. Hun hadde allerede god erfaring med å passe hund, men det var da hun fikk sin egen at interessen virkelig slo rot. Valpen som flyttet inn den gang var Embla, som nå har blitt en voksen dame på syv år. For ett år siden flyttet også lille Ofelia, som i dag er litt over ett år, inn.

– Begge hundene er opplært til å hjelpe meg, sier Edda, og gir eksempler på hva de kan gjøre for henne:

 – Hvis jeg skal forflytte meg, må jeg ha fotbrettet opp og ned. Det gjør de. Den eldste kan mye mer enn hun yngste. Hun kan ta av jakka og enkelte sko hvis de sitter løst på. Hun er også opplært til å plukke opp ting jeg mister på tur og til å åpne og lukke dører.

Edda forklarer at ingen av hundene er godkjente servicehunder. Hun har selv lært dem opp og prøver stadig nye ting.

– Så lenge de synes det er gøy, klarer vi å finne ut av det sammen, sier hun.

I tillegg driver Edda med hundesportene rallylydighet, en blanding av lydighet, freestyle og agility og Nosework. Nosework er søksarbeid hvor hunden skal markere et funn. Begge har til felles at det krever et godt samarbeid mellom fører og hund.

Leder egen BPA-ordning

Siden hun var ni år har Edda hatt personlig assistent som følger henne både på skolen og hjemme. Hun beskriver ordningen som sin frihetsnøkkel til å leve det livet hun ønsker uten å være avhengig av foreldre.

– Da kan jeg ri når jeg vil, for jeg må jo ha hjelp. Jeg børster hesten selv, men klarer ikke å sale på og komme meg opp. Jeg må ha en assistent til å hjelpe meg med det, sier hun.

Frem til i fjor var moren hennes arbeidsleder for BPA-ordningen, men nå har hun fått opplæring og styrer alt selv. I dag har hun seks faste assistenter og flere tilkallingsvikarer.

– Jeg ville prøve å ta over mens jeg bodde hjemme, så overgangen ikke skulle bli for stor. Jeg vet jo hva jeg skal gjøre og hva som er planene mine, og derfor er det greit at jeg gjør det selv, sier hun.

Edda legger ikke skjul på at det er mye jobb og mye ansvar, men heldigvis får hun god hjelp av både BPA-firmaet og moren.

– Jeg tror jeg klarer det ganske greit, jeg har ikke fått så mye klager fra assistentene enda hvert fall, ler hun.

Deler opplevelsene

Edda har et nært forhold til moren sin og gleder seg over at hun nylig fikk også henne opp på hesteryggen.

– Det er umulig å bruke rullestolen i fjellet, hvor jeg rir om sommeren. Det hadde jeg aldri fått oppleve hvis jeg ikke kunne ri så godt. Jeg har nettopp konvertert mamma også, så hun har tatt ridetimer og vært med på fjellet, sier hun. Moren hadde aldri sittet på en hest før hun ble med på den årlige fjellturen i fjor sommer.

– Jeg sa at hun kunne være med på noen av de kortere turene, men det endte med at hun ble med på alle turene unntatt én. Og det er skikkelig terreng, opp og ned i skråninger, men hun syntes det var veldig gøy, sier Edda. Endelig kan mor og datter komme seg på fjelltur sammen.

 – Det kunne vi ikke før, fordi hun ikke kunne ri, og jeg ville ikke ha kommet meg opp av rullestolen. Nå kommer vi oss ut sammen, fordi vi begge kan ri. Det er veldig fint at hun kan være med på det, sier hun.

edda har troen på at du kan komme langt med ridning hvis du ikke er redd. Derfor handler det mye om å gjøre det innenfor trygge og gode rammer.

– Det er naturlig å føle seg utrygg i starten, siden du tross alt skal sette deg på et stort dyr. Du kan føle at du mister litt kontroll i starten, men hvis du gjør det i en trygg setting kan du overkomme denne usikkerheten, sier hun og avslutter:

– Det som har hjulpet meg er å finne et godt sted med god støtte, gode folk og gode hester. Det skaper en trygg setting, og du får en god opplevelse. For meg handler det mye om å finne noen som har litt tro på meg og som kan være både en støtte og en som pusher. Ridning gir en veldig god mestringsfølelse, som du ikke får så mange andre steder.