HILDE PRAN: Har skrevet bok om livet med CP

Hun har alltid likt å uttrykke seg skriftlig, og første gang Hilde skrev en norsk stil på barneskolen, ble hun fylt av lykke.

– Det var ikke alle skriveoppgavene som var like spennende, men det var godt å sette ord på ting, sier hun. Lenge før det var vanlig, skrev hun også julebrev til venner og familie.

– Da slapp jeg å skrive «god jul og godt nytt år» på mange julekort etter hverandre. Det ga meg spasmer, forklarer Hilde. I brevene skrev hun om hverdagslige ting, krydret med humor. Nettopp humor har vært en viktig ingrediens også i den nye boken hennes.

– Det må være en humoristisk vri for at folk skal få lyst til å lese, sier hun – men understreker at temaene hun skriver om, er både triste og alvorlige. De skal ikke tulles bort.

Et møte med Kaja

I boken til Hilde får leserne møte alenemoren Kaja Helene Svendsen. Hun er i begynnelsen av 40-årene og har en lett grad av CP. Hun møter både store og små utfordringer i hverdagen med humor og selvironi.

Hilde forteller at boken på ingen måte er en selvbiografi, men at karakteren Kaja og hennes historie i stor grad er påvirket av egne erfaringer og opplevelser gjennom livet.

– Det er viktig for meg å få frem at ikke alt jeg skriver om, er sant. Det jeg skriver om NAV stemmer, men det som handler om kjærlighetslivet, har jeg diktet. Samtalene med barna har jeg aldri hatt. Det handler ikke om meg. Det er det som gjør at jeg kan gi ut boken, sier Hilde, og forteller at hun nok alltid har hatt en liten forfatterspire i seg. Det er den som gjør at hun greier å dikte seg frem til ting og få historien til å vokse frem.

Gjennom to tiår forteller Kaja i samtaler med barna, familie og venner om opplevelser med sosial utestengelse, utmattelse, ufine kommentarer og fordommer.

– Jeg ønsker å fortelle hvordan det er å ha CP, at det kan være vanskelig og tungt, sier Hilde.

En lang skriveprosess

Den ferske forfatterspiren forteller at arbeidet med det som skulle bli boken «På godt og vondt – hverdagsliv med CP», startet allerede for 20 år siden.

– Det begynte da barna mine var små og gikk på barneskolen. Da satt jeg ofte sammen med dem når de skulle gjøre lekser. Det var ikke alltid at de trengte hjelp, så da begynte jeg å skrive selv, sier Hilde.

I mange år skrev hun ned tankene sine. Det var først da pandemien gjorde sitt inntog, at hun fikk fart på sakene.

– Da begynte jeg å samle tråder og redigere ordentlig. Jeg kunne til og med våkne om natten og tenke «sånn må det være», ler hun.

Hilde er åpen om at hun har slitt med troen på seg selv og at det også har vært en medvirkende årsak til at arbeidet har tatt lang tid. Hun måtte jobbe med seg selv og ta ett steg av gangen.

– Jeg hadde et stort ønske om å fullføre noe, sier Hilde.

Streng mot seg selv

Å gi ut en bok, er ingen dans på roser, og Hilde beskriver et møte med en kynisk forlagsbransje.

– I det første avslaget sto det at boken ikke var spektakulær eller dramatisk nok, sier Hilde, og rister på hodet. Da hun senere ble tatt inn hos et annet forlag, skulle det også vise seg å bli en tøff opplevelse.

– Etter at boken ble utgitt, oppdaget jeg at den var full av feil. Nå holder jeg på å rette opp i disse feilene, sier hun. For Hilde, som har vært redd for å ikke strekke til hele livet, gjør disse feilene veldig vondt.

– Det er som å få revet av skorpen på et veldig dypt sår. Da hjelper det ikke å vite at det er forlaget som har ansvaret, sier hun.

Hilde er mye sliten og strever med å balansere kreftene. Som 63-åring har hun ennå ikke klart å knekke den berømte koden.

– Jeg merker fortere at jeg er sliten på humøret mitt enn på kroppen. Hvis jeg kjenner at jeg begynner å tenke negativt om meg selv, er det er tegn på at jeg er sliten, forklarer hun.

Da er det viktig for henne å hvile og gjøre positive ting, men det kan ta tid å hente seg inn igjen.

– Jeg har alltid vært veldig streng mot meg selv. Da er det utfordrende å ha CP i tillegg, fordi jeg alltid vil mer enn jeg klarer, sier hun.

Ønsker å bevisstgjøre

Ett av ønskene med den nye boken er å avlive fordommer om funksjonsnedsettelser generelt og kanskje CP spesielt.

– Den største utfordringen jeg har hatt, er talen, fordi jeg ofte blir tatt for å være full eller dum, sier Hilde, som har CP grad to. Hun har ingen hjelpemidler eller assistanse, utenom et HC-kort til parkering.

– Mange skjønner ikke hvor sliten jeg kan bli, sier Hilde. Hun har reflektert mye over fordommene hun møter og undres hvordan det er for personer med mer alvorlig grad av CP:

– Når jeg har blitt utsatt for så mye trakassering, hvordan er det for dem?

Det å skrive fiksjon basert på egne opplevelser er en måte å beskytte seg selv på – samtidig som hun får fortalt leserne om sin virkelighet og hverdag.

Hvor viktig er representasjon av funksjonshemmede i litteraturen?

– Jeg tror det er viktig, fordi det gir følelsen av å kjenne seg igjen. Jeg har fått tilbakemeldinger om at det å lese boken, føles som en nær og god samtale med en likeperson. En som vet hvordan tingenes tilstand er, på godt og vondt.

Flere stemmer

Samme dag som boken til Hilde ble utgitt, leste hun en avisartikkel om forfattere med funksjonsnedsettelse. Artikkelen stiller spørsmål ved hvorfor det ikke finnes flere forfattere med funksjonsnedsettelse – spesielt kvinnelige.

– Jeg tror dessverre ikke vi er interessante nok for forlagene. Det er ikke interessant med CP og særlig ikke kvinner. Vi kommer nederst på rangstigen, sier Hilde.

Den dagen boken hennes kom ut, trodde hun at den var å få kjøpt i fysisk bokhandel.

– Det var den ikke; den måtte jeg bestille på nett. Hadde de bare tatt inn noen få eksemplarer, så hadde folk sett den i hyllene, sier Hilde – og oppfordrer helt til slutt alle med CP som ønsker å skrive, til å gjøre nettopp det:

– Det er bra hvis flere med CP skriver, slik at folk kan bli mer opplyst. Jeg tror alle kan lære noe av å lese om utfordringene våre og de hindringene vi møter i hverdagen som funksjonshemmede. Hvis noen brenner inne med tekst, så prøv å få det ut. Jeg tror at enkeltpersoner kan gjøre mye på den måten.