JENS LASSE DOKKAN: – Utfordringer motiverer meg!

CP-bladet intervjuet den meritterte rytteren mens han var på et treningsopphold i Danmark med hestene Cypres og Aladdin. Det trenes til neste mål – nemlig VM i Danmark til sommeren.

61-åringen er fra Ullern i Oslo, og trener og konkurrerer med hest på heltid. Mye av tiden tilbringes med hestene i Danmark. Men han merker at det koster stadig mer å holde seg i verdenseliten.

– Skal jeg holde meg på dette nivået må jeg ri og trene nesten hver eneste dag. Det er klart det er krevende, forklarer Dokkan.

«En legende»

Få har en merittliste som dette. Dokkan har deltatt i Paralympics 7 ganger og har medaljer fra 2 av dem (Sydney 2000 og Hong Kong i 2008). I tillegg har han to gullmedaljer fra EM i Rotterdam i 2019.

Dokkan har fått oppmerksomhet i både nasjonale og internasjonale medier for sine brager, og i miljøet har han nærmest en legendestatus.

Men bak alle topplasseringer ligger enorme mengder trening og vilje. Og selvsagt ferdigheter.

61-åringen rir i den laveste klassen innen ridning for funksjonshemmede, grad 1, som vil si de rytterne med størst grad av funksjonshemming.

– Jeg har store utfordringer med koordinasjon, muskelkontroll, og reaksjon. Jeg trenger mange ganger så langt tid som en funksjonsfrisk person for å utføre en teknisk bevegelse.

Ridning er en idrettsgren hvor reaksjon, koordinasjon og smidighet er viktige ferdigheter. Det er krevende oppgaver for en kropp som ikke alltid lystrer.

Likevel ønsker ikke Dokkan å fokusere på begrensingene CPen gir ham innen denne sporten.

– For meg har drivkraften alltid vært å lære nye ting, kjenne på gleden jeg får når jeg får det til og samspillet jeg får med hesten. Det gir enorm motivasjon, sier han, og fortsetter:

– Ingenting er umulig før du har prøvd. Så du må tørre å prøve!

Jens Lasse Dokkan

Interessen for hester startet tidlig. Allerede som fireåring startet Dokkan med terapitrening. Det holdt han på med i over ti år.

–Det var mange som mente det var noen vits for meg å satse på hest, men jeg har hele livet hatt lyst til å utfordre meg selv. Ridning ble en måte å gjøre det på.

Se muligheter, ikke begrensninger

Dokkan takker foreldrene for mye av pågangsmotet sitt.

– Mamma og pappa var aldri overbeskyttende, og lot meg få prøve det jeg ville. Jeg ville gjøre det alle de andre gjorde og det innebar både sykling, vannsport og alpint. Nå skal jeg ikke påstå at alt gikk like bra, det ble mange fall og vondter – men det er viktig å se muligheter og ikke begrensninger.

Det var først i midten av 20-årene at Dokkan bestemte seg for at en av hobbyene, ridning, var noe han ville satse skikkelig på. I 1989 ble han med på NM på Rauland.

– Først likte jeg ikke engang tanken på å konkurrere, men jeg ble med og dermed var det gjort. Jeg var fryktelig nervøs og synes samtidig det var veldig spennende.

Selv om plasseringen ikke ble den beste, ga opplevelsen mersmak. Han bestemte seg raskt for at han ville delta igjen, og at han da skulle lengre opp på resultatlisten.

– Det var viktig for meg at jeg fikk lov til å prøve på det jeg hadde lyst til, selv om ambisjonene nok i starten var større enn ferdighetene.

I 1994 fikk han sin første dressurhest, X-tra Galant.

– Da fikk jeg en helt annen opplevelse og rideforståelse enn jeg hadde hatt tidligere.

Med denne hesten ble han etter kort tid Norgesmester.

1994 var også året Dokkan møtte Steinar Berger i Lillemorstallen på Nesodden. Først fant de tonen gjennom en felles interesse for hester, og siden har Berger vært ved hans side når han trenger det.

– Berger har vært med på å gjøre dette mulig. Han er med på alle konkurranser og stevner, og er en god støttespiller. Vi er også mye på reise og ferie sammen, og han har blitt en god venn.

Dokkan har deltatt i samtlige Paralympics siden dressurridning kom på programmet i 1996. Det er det ingen andre i verden som har gjort. Han har store prestasjoner som strekker seg over tre tiår, og enda er han på topp.

– Etter så mange år i gamet, hva er det som motiverer deg til å fortsette?

– Det som driver meg er at jeg fremdeles kan forbedre meg og lære nye ting. Det er fint å ha noe å holde på meg som jeg både er god til og trives med, og at det i tillegg gjør at jeg holder meg i form er en stor bonus, sier han.

– Men når det er sagt så må jeg også erkjenne at jeg begynner å kjenne på kroppen at jeg skal ta ett år av gangen.

Senfølger

Senfølger er noe de fleste med CP erfarer i voksen alder. Også en toppidrettsutøver som Dokkan.

– En gang sier det stopp, det gjør det jo for alle mennesker. Men jeg tenker at det verste man kan gjøre er å sette seg til og bli passiv. Hvis man ønsker å vedlikeholde sine funksjoner, eller kanskje til og med forbedre dem, må man trene så langt det er mulig. For meg har fysioterapi og massasje også vært viktig for å kunne fortsette på dette nivået.

Nå venter flere måneder med mye trening før neste mesterskap står for tur. Når 61-åringen skal svare på hva slags plassering han håper på i sommerens store begivenhet, er det tydelig at ambisjonene fortsatt er på plass:

– Jeg har samme mål som under Paralympics i Tokyo i sommer, jeg vil bli blant de fem beste.

Til slutt, har du noe råd til de av våre medlemmer som har store drømmer som deg?

– Ikke la være å bli med på nye spennende ting fordi du gruer deg. Det sjelden man angrer på noe man har gjort, og du må ofre noe for å oppleve noe.

 

Tekst: Heidi Østhus Erikssen
Foto: Privat