RAGNHILD ANITA G. BJØRKLUND: Finner frihet gjennom tastaturet

Forfatter Ragnhild Anita G. Bjørklund (62) ga nylig ut sin sjette bok. Mangel på assistanse i hverdagen etter at hun flyttet, gjør det vanskelig for henne å leve det livet hun ønsker.

Ragnhild Anita sitter foran PCen på kontoret sitt og smiler til kamera. — I SITT ESS: Siden hun ga ut sin første bok i 2008, har det blitt hele seks bokutgivelser.

Etter 17 år, åtte måneder og fem dager på Furuset i Oslo var det på tide å prøve noe nytt. Våren 2020 bestemte Ragnhild og ektemannen Geir Arne (67) seg for å flytte til Larvik. De hadde ingen kjennskap til byen fra før, men søkte seg til noe mindre og roligere.

– Byen er veldig koselig, sier Geir Arne.

– Og vi trodde at ting ville være litt lettere i en liten by, sier Ragnhild, som har CP.

Det var hun som fant leiligheten. Annonsen hadde ligget ute en stund, og snart skulle Larvik bli ekteparets nye hjem. Ekteparet skryter av flott utsikt og gunstig beliggenhet, midt i Larvik sentrum – og med den kjente Bøkeskogen som nærmeste nabo.

En velfylt bokhylle, egenprodusert kunst på veggene og en stor stabel med tegneblokker og fargeblyanter på kjøkkenbordet vitner om at Ragnhild er en kreativ dame.

BPA-avslag

Kulturtilbud, matbutikk, treningssenter og andre tilbud ligger like utenfor døren, men mangel på assistanse gjør det vanskelig for Ragnhild å benytte seg av det byen har å by på.

– Før vi flyttet, hadde vi flere møter med kommunen, sier Geir Arne, og forklarer at de ble forespeilet at det ikke skulle være noe problem å få en BPA-ordning på plass etter at de hadde flyttet. Han har selv en progredierende muskelsykdom og er avhengig av rullestol i hverdagen.

– Vi fikk hjelp fra assistenten vår i Oslo til å flytte, sier Ragnhild.

– Vi flyttet på en onsdag og så skulle vi ha møte med kommunen mandagen etter. Da var assistenten med på møtet, legger Geir Arne til.

– Vi forsto at det kunne bli litt vanskelig å få det med en gang, siden det var i koronatiden, sier Ragnhild og fortsetter:

– Men vi trodde det skulle gå bra. Nå har vi søkt og fått avslag fem ganger.

Frihet til å velge

Ekteparet er frustrerte og forteller at kommunen gang på gang sier at de ikke har behov for så mye hjelp som skal til for å få vedtak om en BPA-ordning. I stedet har kommunen fattet vedtak om seks timer støttekontakt i uka, praktisk bistand og punkttjenester fra kommunens botjeneste. Det vil si at paret blant annet får hjelp fra kommunen til å stå opp, til husvask og skift av sengetøy.

– Nå kommer jeg meg bare ut tre timer to ganger i uka sammen med støttekontakten, sier Ragnhild og legger til: – Men vi trenger jo mer hjelp her inne også. Her hjemme. Og en støttekontakt skal jo ikke være BPA.

Før den nye støttekontakten ble ansatt, var hun også uten støttekontakt i over et halvt år, fordi kommunen ikke klarte å fylle stillingen. Da kom hun seg svært sjelden ut.

Ragnhild forteller om økende smerter i kroppen og ufrivillige bevegelser som gjør hverdagen utfordrende.

– Jeg kan ikke styre bevegelsene mine, så jeg trenger assistanse til mye, sier hun. De ufrivillige bevegelsene hindrer henne i å manøvrere rullestolen, slå koden når hun betaler med kort på butikken og skrive meldinger på mobilen.

Nå har hun fått kontakt med et BPA-firma, som skal hjelpe henne med å formulere sin sjette søknad om BPA-ordning i ny hjemkommune.

– Men jeg vet ikke om det hjelper, sier Ragnhild oppgitt.

Geir Arne og Ragnhild Anita sitter i stuen sin og ser inn i kamera. — I TYKT OG TYNT: De fant hverandre på internett for 25 år siden, og det var full klaff. Nå har paret vært gift i 23 år, men forteller at samlivet er utfordrende uten tilstrekkelig assistanse i hverdagen.

Fant kjærligheten på nett

Det var i 1999 at Ragnhild traff Geir Arne, etter at hun la ut en digital kontaktannonse.

– Det var ikke noe Tinder da nei, smiler Geir Arne, som var storfornøyd med å møte det han beskriver som en svært oppegående og driftig dame.

Før han solgte leiligheten sin og paret ble samboere, tilbrakte de annenhver helg hos hverandre.

– Jeg bodde på Grønland i Oslo og Ragnhild på Grünerløkka. Det var bare én kilometer mellom oss, så det var heldigvis veldig kort vei, sier han.

Ragnhild tenker tilbake på tiden de tilbrakte i Toftes Gate, på et hjørne rett ved Sofienbergparken. Med biblioteket rett i nærheten. Vindu og balkong ut mot parken. Det var en spennende tid.

– Da var jeg sprekere, jeg var i 30-årene. Da kunne jeg gå alene. Jeg gikk på butikken uten rullator også, sier hun. På den tiden var det bare behov for hjemmehjelp.

Et par år etter at paret møttes, sto hun hvit brud. Med vakkert oppsatt hår og fargerik brudebukett.

– Vi giftet oss i 2001, samme året som Haakon og Mette-Marit, smiler Ragnhild.

Vielsen fant sted i Paulus kirke på Grünerløkka etterfulgt av fest på Berg gård, i det som i dag er CP-foreningens kontorlokaler.

Har gitt ut seks bøker

– Det har alltid vært der, svarer Ragnhild på spørsmål om når forfatterspiren i henne begynte å gro. I 1989 fullførte hun studier i nordiske språk og litteratur, litteraturvitenskap, livssyn og etikk fra Universitetet i Oslo.

– Jeg har alltid skrevet og diktet, men det har blitt mange avslag, forteller den erfarne forfatteren. Til tross for avslagene ga hun aldri opp forfatterdrømmen, og i dag kan 62-åringen skilte med hele seks bokutgivelser.

Hennes første roman «Smerten fra en annen tid» kom i 2008. Deretter ga hun ut diktsamlingen «Stemmer og skygger fra andre rom» i 2010, romanen «Kvinnen fra en annen tid» i 2013 og romanen «Skyggen bak drømmen» i 2015. I 2022 kom hennes andre diktsamling «Ukjent venn», og nylig kom hennes fjerde roman og sjette utgivelse «Det gule huset nederst i svingen».

– I den siste boken skriver jeg om ei som har CP, sier hun, men legger til at boken handler om mye mer enn det. «Det gule huset nederst i svingen» er inspirert av et hus øst i Oslo. I et ellers velstelt område lå det et ganske falleferdig hus, som uten tvil hadde sett bedre dager.

– Det var en assistent som tok bilde da vi gikk forbi, sier Ragnhild, som alltid har vært interessert i gamle hus og historiene bak. Da hun så dette huset, kom historien til henne med én gang. Da var det bare å sette seg ned ved tastaturet og gli inn i skrivebobla.

På kommunens premisser

I Oslo fikk Ragnhild den assistansen hun trengte, og det hender at hun lengter tilbake. Hun savner å delta på kulturarrangementer og engasjere seg i organisasjonslivet.

– Jeg var blant annet i Stolthetsparaden da jeg hadde BPA. Da gikk jeg under forskjellige paroler. Det savner jeg, sier hun. Hun var også på medlemsarrangementer i CP-foreningen sammen med en assistent.

– Det går ikke lenger. Vi kan ikke reise bare vi to, uten assistanse, sier hun.

Paret frykter hva som vil skje, hvis Geir Arnes helse og funksjon forverrer seg. I dag kan han handle og lage mat, men armene er svake, og det blir få varer av gangen og enkle ovnsretter.

– Jeg har ikke ønsket å skrive om meg selv ennå, men det kan godt hende jeg vil skrive om hvordan det er å være et par hvor begge er funksjonshemmede, sier Ragnhild, og ser bort på ektemannen. Selv om de er fornøyde med kvaliteten på tjenestene de mottar fra kommunen, ønsker de å styre egen hverdag og timeplan.

– Vi kjenner de fleste som kommer nå, men det er frustrerende å ikke vite hvem som kommer fra gang til gang. Hvis det er nye folk, må vi forklare alt på nytt, sier hun og legger til:

– De kommer i uniform, og det virker så institusjonspreget. De kan også hjelpe bare med akkurat det de kommer for. De har ikke tid til annet, fordi de skal videre til neste på lista.

Før var Ragnhild arbeidsleder i Uloba – nå er hun en bruker i det kommunale systemet. Hun understreker at hun ikke ønsker medlidenhet, men å belyse ulike prioriteringer som gjøres i kommunene.

AVKOBLING: – Jeg liker å tegne og male. Da slapper jeg av, sier Ragnhild. De ufrivillige bevegelsene gjør at motivet er tilfeldig, men hun finner stor glede i å sette sammen farger.

Urolig for fremtiden

Ragnhild og Geir Arne legger ikke skjul på at dagens situasjon gjør det utfordrende å bo sammen. Begge har blitt mer slitne og mistet funksjoner de hadde før. Paret er ofte bekymret for hverandre og frykter at noe alvorlig skal skje.

– Jeg er redd for at du skal falle å slå deg skikkelig, sier Geir Arne, og ser bekymret bort på kona som sitter i sofaen.

– Jeg har angst for fremtiden, sier Ragnhild. – Det har blitt verre med årene.

– Vi kan bli ganske sinte også, sier Geir Arne, og forklarer at det innimellom kan gå ei kule varmt: – Mye går tregt, og ting er vanskelig, da blir vi veldig frustrerte.

– Og så får jeg dårlig samvittighet. fordi jeg ikke kan hjelpe til, sier Ragnhild.

– Det har jeg sagt hundre … tusen … ganger, at du ikke behøver å hjelpe meg, sier Geir Arne, og ser bort på kona: – Du kan hjelpe meg med PC og Facebook, det er du mye bedre på enn meg.

– Det er vanskelig å bruke telefon og skrive SMS, og derfor skriver jeg meldinger på Facebook, forklarer Ragnhild. Tastaturet går fint å bruke, og kontoret er hennes fristed. Der får hun gjøre det hun liker best, nemlig å skrive.

MASKOT: Apetøffelen Ragnita har vært ved Ragnhilds side like lenge som ektemannen. Hun har fast plass ved siden av tastaturet.

På skjermen lyser utkastet til en ny novelle. Ved siden av sitter maskoten Ragnita, som har vært med henne helt siden hun møtte Geir Arne i 1999. Ragnita er en apetøffel og en del av et par. Den andre tøffelen heter Arngeir, har tilholdssted i stua og er som navnet kanskje allerede har røpet, Geir Arnes maskot. Tiden har satt sine spor på de 25 år gamle maskotene, men de holder fortsatt sammen.

– De er våre alter ego, sier Geir Arne.

– Det er litt barnslig, sier Ragnhild, og smiler til ektemannen.

– Ja, det er jo litt barnslig, sier Geir Arne og smiler tilbake.