RANDI VÆHLE: Pensjonist på barrikadene

- Nei, pensjonisttilværelse vet jeg nok ikke helt hva er ennå, sier Randi mens hun setter seg godt til rette i lenestolen og tar en stor slurk av tekoppen i stua på Lambertseter.

For da CP-bladet besøker henne er det første gang på fire uker at hun er alene i leiligheten. Datterens husprosjekt skulle vært ferdig ved årsskiftet, men ble forsinket. Dermed åpnet Randi hjemmet sitt for familien på fire til alt var klart med huset. Hverdagen har derfor naturlig nok vært hektisk de siste ukene, men som Randi understreker, også veldig fin.

- Jeg har vært så heldig at jeg har fått et kjempeforhold til barnebarna – vi har kost oss masse, forteller Randi om barnebarna Devi (7 måneder) og Malaya (2 år).

Selv har hun tre barn, Kristoffer (42), Karoline (38) og Maria (30). Og det var da eldstemann ble født med diagnosen cerebral parese at hun startet arbeidet for å bedre både aktivitets- og behandlingstilbudet for personer med CP.

Startet tidlig

Allerede da Kristoffer var et par år gammel engasjerte hun seg i CP-foreningen. Hun var aktiv i foreldregruppa i Oslo Akershus, og de hadde alt fra hyggelige samlinger med erfaringsutveksling til heftige aksjoner mot politikere om temaer som avlastning og TT-kjøring.

- Det var viktig for meg å stå på fra barna var små – og vi så at det var lettere å bli hørt som gruppe enn alene. Jeg var med å dra lasset, men lærte samtidig utrolig mye på veien.

Hun var med å starte opp fylkesavdelingen Oslo Akershus, har sittet i styret der og har også sittet i CP-foreningens sentralstyre. Det var noen pauser, men hun vendte alltid tilbake. 

I år 2000 ble hun ansatt som rådgiver i sekretariatet på Berg Gård. CP-foreningen ble hennes arbeidsgiver i nesten 19 år før hun den 21. desember 2018 gikk av pensjon. Da Randi startet i jobben hadde hun allerede masse kunnskap om diagnosen, rettigheter, tilbud i kommuner og spesialisthelsetjeneste – alt dette hadde hun med seg fra årelang pårørendepraksis som mamma. I tillegg hadde hun alle årene som medlem og tillitsvalgt god kjennskap til organisasjonen og frivillig arbeid. Det var verdifullt for CP-foreningen.

Hovedoppgaver i foreningen

De første årene var hovedoppgavene å få kontakt med alle fylkene, og Randi var med på å starte opp flere av fylkesavdelingene i nord. I tillegg jobbet hun mye med CP-konferansen, et arrangement fagmiljøet kanskje kjenner Randi aller best fra.

- Jeg er veldig stolt av arbeidet med CP-konferansen. I mange år var dette den eneste kilden fagpersoner hadde til ny kunnskap om CP, for det fantes ikke tilsvarende arrangementer her til lands. Det ble fort en naturlig møteplass for fagpersoner fra hele landet, og konferansen etterspørres hvert eneste år, forteller Randi.

For medlemmene er nok Randi først og fremst rådgivningstelefonen. Her har hun i en årrekke hjulpet medlemmer i alle aldre, både de med CP selv og deres pårørende. Hun har lyttet, vist omsorg og kommet med kloke råd – mang et problem har blitt løst gjennom disse samtalene.

Men det Randi selv trekker frem som det hun er mest stolt av fra sin 19 år lange karriere i CP-foreningen er arbeidet med sommerleirene. Ungdoms- og voksen leiren som arrangeres i sommermånedene hvert år har vært hennes hovedansvar i en årrekke.

-  Leirene ga meg en unik mulighet til å møte og bli kjent med medlemmene. Det er et flott tilbud som jeg er veldig stolt av og som jeg vet betyr mye for mange. Jeg er også imponert over de ansatte på leirene, og vi har samarbeidet godt i alle år, sier hun.

Hva kommer du til å savne mest nå som du er pensjonist?

- Kollegaene mine og kontakten med medlemmene, svarer Randi raskt.

Ligger ikke på latsiden

Men det skal sies at den tidligere seniorrågiveren vår ikke har lagt inn årene fullstendig riktig ennå. Selv om hun hadde sin siste offisielle arbeidsdag i CP-foreningen før jul, har hun ikke sluttet å jobbe for å bedre tilbudet for våre medlemmer. Hun bruker sin stemme der den trengs mest, og sitter fortsatt i ulike brukerutvalg.

- Jeg fikk noen tilbud og gjorde en del avtaler før jeg sluttet. Jeg sitter i brukerpanel både i CPOP/CPRN og i CHARM og i styringsgruppen i WE-studien. I tillegg er jeg brukerrepresentant i prosjektet om CP og aldring, sier hun, og utdyper:

- Dette gjør jeg jo fordi jeg synes det er veldig interessant, men også fordi jeg ønsker å fullføre det jeg allerede har startet med.

I tillegg til dette har hun også deltatt som innleder på lokale arrangementer i CP-foreningens regi, og utelukker ikke at hun at hun blir å se i slike sammenhenger i tiden fremover heller.

- Det får tiden vise, sier hun lurt.

I media

Til og med medieoppmerksomhet har Randi fått masse av på nyåret. Da sønnen Kristoffer i fjor høst mottok et brev fra bydelen i Oslo hvor de fortalte at de fra nyttår ville forlange gjengs leie for den kommunale leiligheten har bor i, så Randi rødt.

For Kristoffer innebærer det en fordobling i leieutgifter fra 5500 til nesten 12 000 kroner i måneden. Med en trygdeinntekt å leve av, må han bruke sparepenger dersom han skal ha råd til å gjøre noe sosialt – pengene strekker rett og slett ikke til. Når alle regninger er betalt er det ingenting igjen.

I sånne situasjoner er det godt å ha en mamma som Randi på laget. Hun har stått på barrikadene, deltatt på møter med bystyret og klagd gjentatte ganger til bydelen. Også mediesakene i både Dagsavisen og Dagbladet har hun hjulpet Kristoffer med og selv uttalt seg i – og flere politikere har nå begynt å bruke «Kristoffer-saken» som eksempel.

- Det er en håpløs situasjon, som rammer mange flere enn Kristoffer. Det er en horribel behandling av en svak gruppe og den dramatiske økningen i gjengs leie er med på begrense denne gruppens hverdag. Nå er det mange som ikke får råd til annet enn å sitte hjemme, noe som fører til redusert deltakelse og lavere livskvalitet, sier Randi, og legger til:

- Dette er ikke gjengs personer som lever gjengs liv og har gjengs inntekt – dermed kan de heller ikke betale gjengs leie!

For som hun selv sier så hadde hun håpet at samfunnet hadde kommet lenger hva gjelder likestilling av personer med funksjonsnedsettelser enn det hun har sett er realiteten over 40 år.

- For oss med barn med CP fortsetter kampen lenge etter at de har blitt voksne. Vi må fortsette å stå på barrikadene – og det er trist å se at endringene i livsvilkårene for denne gruppen ikke har vært større over alle disse årene.

Så det er liten tvil om at kampviljen og engasjementet fortsatt er sterkt. Men hun håper at pensjonisttilværelsen den neste tiden blir litt roligere enn den har vært så langt. Når dette bladet går i trykken har Randi vent nesen østover og skal på en måned lang ferie til varmere klima på Filippinene.

- Det blir veldig bra. Så håper jeg at ting roer seg litt og at jeg får mer tid til egentid, venner og selvfølgelig familie når pensjonisthverdagen virkelig setter inn.

Så gjenstår det å se om den noen gang gjør det for denne travle dama da.

CP-foreningen takker Randi for alt engasjement og innsats – og ønsker henne lykke til som pensjonist!

 

Tekst og foto: Heidi Østhus Erikssen