10. TOR ANDERS: Savner mangfold i arbeidslivet

Da pandemien kom til Norge var Tor Anders markedssjef for et kommunikasjonsbyrå. Så ble han permittert på dagen. Siden har han skrevet over 80 søknader, vært på flere intervjuer, men fremdeles ikke kommet ut i ny jobb. 

– Jeg skriver aldri i jobbsøknader at jeg har CP. Da ville jeg ikke kommet på intervju. De vil aldri innrømme at det har betydning. Men jeg ser signalene med én gang jeg kommer inn i rommet. Jeg går med stokk. Og jeg merker det så fort, at oj, dette hadde de ikke ventet seg, sier han.

Barndom på institusjon

Tor Anders ble født i Bangsund utenfor Namsos. Etter å ha fått diagnosen cerebral parese som ettåring, bodde han delvis på institusjon fram til han var seks år. Tor Anders ble først sendt til Fayehagen i Bergen.

– Men Fayehagen var ikke plassen for meg. Det var en oppsamlingsplass, og en salig blanding av folk og diagnoser. Jeg ble ikke bedre av å være der.

Senere ble han sendt til institusjonen Vestlund, hvor han trivdes bedre. Der hadde de noe kunnskap om cerebral parese.

Har satt spor

– Foreldrene mine fikk beskjed om å sende meg på institusjon. Det var sånn det var den gangen. Jeg håper de som får CP i dag, er heldigere. At det er slutt på å bli satt bort som liten, sier Tor Anders.

Han forteller at oppholdene på institusjon har satt spor.

– Jeg har minner om at jeg trente og tøyde da jeg var fire-fem år, og jeg husker hjemlengselen. Litt separasjonsangst har nok fulgt meg inn i voksenlivet.

Da Tor Anders var ni år gammel, gikk han gjennom en av mange operasjoner. Etterpå måtte han ligge en måned i gips, alene på sykehuset.

– Jeg husker da foreldrene mine dro. Jeg husker at jeg skreik mye. Men de gjorde det de fikk beskjed om, og som man trodde var riktig på den tida, sier han.

Flink på skolen

Familien fokuserte lite på at Tor Anders hadde CP i oppveksten.

– Men foreldrene mine har nok tenkt mer enn de har snakket, sier han.  

Han var et intelligent barn som leste sin første bok som femåring. Etter å ha bodd mye på institusjon de første leveårene, fikk han flytte hjem da han var seks. Da begynte han på vanlig skole uten noen form for tilrettelegging. Det gikk bra.

– Jeg har greid meg godt. Har aldri brydd meg om å be om noe ekstra. Når en ikke trenger det, skal en ikke ha det. Jeg var flink på skolen og ble akseptert i vennegjengen. Det var lite mobbing, og jeg vokste opp på en trygg plass, sier han.

På videregående fikk han karakteren 6 i gym.

– Jeg husker at jeg løp fra noen av jentene i klassen. Det er den karakteren jeg har blitt mest glad for, og jeg husker at jeg tok til tårene. Karakteren skal settes ut i fra innsats. Hvis du gir 100 prosent, skal du ha beste karakter, og det fikk jeg. Læreren så at jeg gjorde det jeg kunne.

En av de heldige

Tor Anders er utdannet sivilmarkedsfører og har master i Marketing Science. Siden han var ferdig utdannet i 1993 har han opparbeidet seg en lang og innholdsrik CV innen salg og markedsføring. CVen inneholder også mengder av tillitsverv og frivillig arbeid.

– Det tyngste med det å ha CP, er å få jobb. Jeg har en CV som er lenger enn lang, med gode karakterer og skussmål. Men det er ekstremt vanskelig å få arbeid. Det er på dette området jeg har møtt flest hindre i livet, og det er her jeg kjenner mest på at jeg har CP. Jeg gir meg aldri, og håper det ordner seg til slutt. Men sårt er det, sier han.

Tor Anders satte seg tidlig noen mål i livet.

– Man blir målbevisst når man har CP. Jeg lærte tidlig at jeg var en av de heldige, og at det er mange som har en verre grad av CP enn meg. Jeg har hatt foreldre som har “pushet” meg fra dag en, som har latt meg gjøre det alle andre gjorde – og dermed lærte jeg å kjempe, aldri gi meg, og ha et mål om å klare alt det de funksjonsfriske klarte. De har hatt troa på meg, latt meg prøve og feile, sier Tor Anders.

Mangfold – et moteord

Han har vært jobbsøker tidligere også. Denne gangen er det tyngre.

– ”Mangfold” er blitt et moteord. Det skal være plass til alle, og alle skal berike samfunnet vårt. Men jeg gleder meg til den dagen mangfold er en realitet. Hvis mangfold er viktig, må vi snart se det på arbeidsmarkedet også. Min erfaring er at når folk med CP får sjansen, yter de 110 prosent. Man får en veldig målbevisst og lojal arbeidstaker som ønsker å gjøre sitt beste. Selvfølgelig er ikke mennesker med CP like. Men jeg tror de fleste av oss bærer på en slik egenskap. At vi ønsker å vise verden at vi er like gode som alle andre. Jeg håper folk får muligheten til å få ut potensialet sitt. Det fins noe uoppdaget der ute, sier Tor Anders.  

Tor Anders har klart seg bra i arbeidslivet i lengre perioder, men tiden i mellom jobbene har vært sårt for ham.

– Jeg syns det er trist at jeg ikke får brukt min kapasitet og mine evner. Jeg har virkelig prøvd å være så funksjonsfrisk som mulig, fra dag én. Jeg har vært heldig med foreldrene mine. De har pushet meg, og aldri syntes synd på meg. Jeg tror det har berget meg. Jeg har aldri vært en stakkar. Jeg er sånn jeg er, og så gjør vi det beste ut av det, sier han.

Tor Anders har fått høre av kolleger at de ikke tenker over at han har CP.

– De ser en viljesterk person med pågangsmot, og det er jeg glad for å høre. Når jeg skal forklare folk hva CP er, bruker jeg å si at kontakten mellom hjernen og beinet ikke er helt i, sier han.

Trener mot OL

Som idrettsinteressert Liverpool-supporter har han alltid hatt lyst til å bli god i en idrettsgren.

– Jeg var så heldig å bli med i Namsos og Omegn Handicapidrettslag tidlig på 80-tallet. Jeg ble NM-vinner i svømming, og spilte bordtennis i mange år.

For tre år siden tok han opp igjen bordtennisen. Nå håper han på en plass på landslaget, og satser mot Paralympics i Paris i 2024.

– Bordtennis er det eneste i livet jeg ikke føler meg ferdig med akkurat nå. Bordtennis har blitt den nye hverdagen, med minst 20 timer trening i uka, sier han.

– CP har gitt meg masse

I 2007 traff han sin nåværende samboer, og fikk to stebarn.

– Hun er omtenksom og snill, og gjør de tyngste oppgavene hjemme. Jeg kjenner på dårlig samvittighet for at jeg ikke greier alt, men jeg bidrar med det jeg kan. Jeg har vært så heldig at jeg også er blitt bestefar til to herlige gutter på fire år. Det trodde jeg aldri at jeg skulle få oppleve, sier Tor Anders.

Han har også hatt diabetes i 36 år.

Jeg ville valgt bort diabetes framfor CP. Dersom jeg ikke hadde hatt CP, hadde jeg aldri opplevd det samme. CP har gitt meg masse. Det har formet meg som person, og gitt meg egenskaper jeg ellers ikke ville hatt. CP har gjort meg til en målbevisst “fighter” som står på og aldri gir seg. Det er jeg glad for

Tor Anders Rasmussen

Cirka perfekt

Nylig var han på sitt første habiliteringsopphold i voksen alder på Sunnaas sykehus.

– Jeg har alltid villet vise verden at jeg kan klare det jeg vil, selv om jeg har CP. Jeg har ikke tenkt på helsa mi. Nå kjenner jeg at jeg må kjempe mer mentalt, etter å ha vært permittert så lenge. Jeg har begynt å reflektere over at jeg har blitt eldre og kjenner noe på senfølger, sier han.

Aller helst vil Tor Anders klare alt selv. Men han tar det ikke ille opp om folk spør om han vil ha hjelp.

– Det er ofte situasjonsbetinget, men det er bare hyggelig om folk spør. Om folk hjelper uten å spørre først, tar jeg det heller ikke negativt. De mener det godt, det går fint. Da kan jeg bare svare at “jeg tar det selv”. Hvis jeg vil ha hjelp, spør jeg. Det er jeg ikke redd for, sier han.

Til tross for utfordringene livet har gitt, er Tor Anders en mann med et stort smil, glimt i øyet og godt humør. Han forteller dønn ærlig om det som har vært vondt i livet, for så i neste øyeblikk å slå av en spøk og en optimistisk bemerkning. Framover. Videre. Det er dit han vil nå. Tor Anders vet at han kunne vært bedre på mange ting. Men han vet også at han ikke er alene om det.

– Vi har alle noe vi kan bli bedre på. Ingen er perfekte, vi er bare cirka perfekte. Det gjelder alle, sier han.