Utdanning

Da jeg gikk på ungdomsskolen, hadde jeg lyst til å bli journalist. Jeg var glad i å skrive, og ville bruke det i jobbsammenheng. Jeg var en del av redaksjonen i skoleavisen på videregående, men slo ideen om journalistikk fra meg etter et besøk hos en avis. Jeg var redd for at hverdagen ville bli for uforutsigbar og krevende.

På videregående hadde jeg rettslære som valgfag. Det var et veldig spennende fag, og jeg fikk innblikk i hvor viktig det var å kunne litt om lover og regler. Etter hvert ble entusiasmen for faget større. Jeg begynte å undersøke hvor jeg kunne studere jus, snakket med foreldrene mine om det, og fikk besøke juridisk fakultet før jeg søkte, slik at jeg kunne se hvilke praktiske utfordringer som var knyttet til å studere der.

Rådgiveren min på videregående var mindre begeistret for ideen, og mente at jeg heller burde bli spesialpedagog.

Aldri angret

Nå har jeg studert ved juridisk fakultet siden jeg sluttet på videregående. Det har ikke alltid vært like enkelt å være «jenta i rullestolen», men jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å følge interessene og drømmene mine.

Valg av studieretning er viktig. Det er et valg som krever tid, overveielser og veiledning.

Stine Dybvig

For meg var det helt avgjørende at jeg hadde noen å snakke med, og at foreldrene mine støttet meg hele veien. Selv om vi fikk høre at jusstudiet var for krevende for meg, at det var ”for spisse albuer” der, lot de meg ta mitt eget valg. De visste at jeg valgte noe som var realistisk for meg, som jeg kunne trives med og at valget var gjennomtenkt.

Utfordringer

Det mest krevende med å begynne og studere, var å organisere sin egen hverdag. Tidligere hadde det vært en klar timeplan å forholde seg til, lærere som gjentok beskjeder hvis jeg ikke fikk dem med meg, en assistent som fulgte i hælene på meg om jeg ønsket det. Nå var jeg på egenhånd. Det var overveldende og skremmende på en gang.

Til å begynne med slet jeg veldig med å få oversikt over alt jeg skulle gjøre: finne fram i nye lokaler og på nye steder, gå på forelesning, gå på kurs, ta ansvar for egen læring. Jeg ble ganske sjokkert da jeg kom på kurs i avtale- og kjøpsrett bare noen uker ut i første semester, og innså at jeg helst burde ha kommet gjennom pensum før undervisningen begynte, for å få maksimalt utbytte.

Mange av medstudentene mine var flinke til å ta ting på sparket, de klarte å svare intuitivt på spørsmål. Det klarte ikke jeg. De første månedene var derfor ekstra krevende, og jeg følte at jeg strevde litt med å få hodet over vannet.

De fleste studiesteder har en tilretteleggingstjeneste studenter kan kontakte. Jeg gjorde det, men det var krevende. Det var jeg som måtte be om hjelp, ingenting kom automatisk. Jeg følte at jeg brukte uforholdsmessig mye tid på praktiske ting som heftet meg i studiedagen, i stedet for det faglige. Det var ingen god følelse.

I tillegg byttet tilretteleggingstjenesten kontaktperson relativt hyppig, så det var vanskelig å få kontinuitet i samarbeidet. Tilretteleggingstjenesten skal være en hjelp og støtte, og jeg oppfordrer alle til å ta kontakt med dem for å finne ut hva de kan bistå med. For min egen del fant jeg likevel ut at det var best å ordne ting selv.

 Utfordringene gikk seg til etter hvert. Jeg ble vant til studenttilværelsen. Jeg elsket at jeg kunne styre min egen tid. Egentlig handlet det meste om å planlegge, og å samarbeide godt med medstudentene mine. I løpet av andre semester følte jeg at brikkene falt på plass. Jeg ble roligere, og fikk anledning til å nyte fordelene ved å være student.

Spennende start

Det spennende med å begynne å studere, er at man treffer helt nye mennesker. Jeg var livredd første dag på nytt studiested. Jeg var redd for at jeg ikke kom til å få meg venner, at jeg bare ville være ”hun rare”.

Den frykten var heldigvis helt ubegrunnet. De fleste studiesteder begynner med en fadderuke for at studentene skal bli bedre kjent. Det er ikke min foretrukne form for sosialisering, men det er absolutt effektivt. Hvis man ser bort fra alkoholen, gir fadderukene en mulighet til å være med, gripe de anledningene som byr seg. Jeg var med på rebusløp, båttur, bedriftsbesøk og festene som ble arrangert. Jeg opplevde i økende grad at folk var åpne, inkluderende og ga meg anerkjennelse for at jeg prøvde å være med. De så at det ikke alltid var så enkelt, men syntes det var kult at jeg prøvde. Det gjorde det også enklere for dem å ta kontakt med meg.

Snart ferdig

Nå er jeg snart ferdig på jusstudiet. Jeg har fått mange venner, føler meg trygg og inkludert på studiet. Selv om juridisk fakultet er et studiested med høy ”se og bli sett”-faktor, føler jeg meg ivaretatt. Jeg innså nemlig raskt at jeg ikke passet inn blant de pene jentene som alle guttene snudde seg etter. Jeg var en som sto litt på sidelinja.

Jeg har aldri prøvd å være noe annet enn den jeg er. Og det har heldigvis fungert for meg.

Stine Dybvig

De menneskene som gidder å bruke tiden sin på meg, er som oftest også den typen folk det er verdt å spare på.

Det viktigste er ikke at man blir godt likt av alle, men at man har en trygg og god vennegjeng som tar vare på en. Venner som ser de gode kvalitetene dine, som løfter deg opp og som kan utfordre og hjelpe deg faglig.

Fremtiden

Etter studietiden kommer forhåpentligvis arbeidslivet. Jeg tenker ofte på det; hvor viktig det er at man studerer noe man tror man kan drive med i mange år fremover. Derfor er jeg så glad for at jeg valgte noe som interesserer meg, som var realistisk for meg rent faglig.

Det er ikke så farlig hva man driver med, så lenge det er lystbetont og man føler at man mestrer det. Det studiet man velger, burde altså være noe man liker. Noe man liker for sin egen del, og ikke fordi noen andre har fortalt at det er lurt, hensiktsmessig eller spennende. Det aller beste er om det tennes en liten gnist i magen hver gang man tenker på det.