Fra tårer til latter - om mobbing i skolen

Barneskolen var en vanskelig tid for meg. Jeg har alltid likt å lære, spesielt samfunnsfag og politikk. I mange fag har jeg gjort det bra, men det var ikke nok til å bli akseptert i klassen. Jeg gikk i en klasse med mange ulike behov, og vi hadde et dårlig miljø. I begynnelsen var det ikke så ille, men etter hvert utviklet det seg til at det ble kult å mobbe.

Mobbingen begynte i 3. klasse. Da hadde jeg blitt «venn» med en i klassen, som jeg stolte fullt og helt på. Jeg husker ikke så mye av de første årene, men det var en episode jeg aldri vil glemme. Min nye «venn» allierte seg med gutten som til da hadde vært min beste kompis, og de vendte seg mot meg. De tvang meg inn i en søppelkasse og låste meg inne. Jeg kunne ikke fatte at kompisen min kunne gjøre dette mot meg. Da jeg kom ut av søppelkassen, ble jeg veldig lei meg. Jeg følte meg sviktet og at jeg hadde blitt frastjålet min beste kompis.

7. klasse var verst

De neste årene gikk mobbingen i perioder frem til 7. klasse. Da jeg begynte på det siste året, ble det med ett mye verre. Flere og flere begynte å mobbe både meg og andre elever. Jeg ble fortalt at jeg burde dø, og at det at jeg har CP, var grunnen til mobbingen. «Vennen» fra episoden med søppelkassen hevdet at jeg ødela livet hans. Han fortalte meg at en gutt jeg hadde lyst til å gå i klasse med på ungdomsskolen, ikke likte meg, men var sammen meg kun fordi han måtte. Det var også andre som mobbet meg og sa at jeg var teit.

Det verste var da de etterlignet spasmene mine, talen min og gangen min. Det gjorde meg sint. Dette er jo ikke noe jeg kan noe for, og jeg synes det er helt uakseptabelt å mobbe på denne måten. Det var også et guttemøte der alle som turte å si noe, var mot meg. De som eventuelt støttet meg, turte ikke å gjøre noe annet enn å holde munn. Fordi jeg ikke ønsket å bli sett på som en sladrehank, sa jeg nesten aldri ifra til noen voksne. Gjennom hele barneskolen var jeg mye ensom og hadde ingen jeg kunne stole fullt og helt på. Jeg tok igjen, men aldri like grovt som dem. Hadde jeg gjort det, hadde jeg selv vært like ille som mobberne.

Klarte ikke ignorere det

Lærerne og foreldrene mine visste om mobbingen og gjorde alt de kunne for å stoppe den, men til ingen nytte. I mange år ble det sagt at «vi bare kunne slutte», men det virket ikke. Jeg ble bedt om å ignorere det de sa, men til tider var ting så grovt at jeg ikke klarte det. Etter hvert fikk vi en bok der vi kunne skrive ned alt som ble sagt. Det gjorde det litt bedre, men ikke helt bra. Senere hadde vi jevnlige samtaler med avdelingsleder, der vi gikk gjennom hva som var skjedd siden sist. Det virket som om mobberne hadde tenkt å fortsette lenge. Heldigvis gikk jeg i syvende, så jeg hadde bare ett år igjen før jeg fikk ny klasse.

Men det var et lys i enden av tunellen. Gjennom 7. klasse brukte jeg CP-foreningens barneleir på Risøya som motivasjon. Jeg visste at bare jeg kom meg igjennom dette marerittet, ville alt bli bra. Det som er bra med leiren på Risøya, er at du kan være deg selv. Samtidig treffer du andre med CP og du kan glemme diagnosen i ti dager.

Ungdomsskolen ble redningen

Så begynte jeg på ungdomsskolen. Før jeg begynte, var jeg livredd for at det samme skulle skje igjen. Det gjorde det heldigvis ikke. I starten var jeg mye alene og var redd for å ta kontakt med andre, fordi jeg var redd for å ikke bli akseptert. Da jeg først tok kontakt, kom jeg inn i en gjeng som jeg stortrives i. Vi tuller og har det kjempegøy hver eneste dag. CP er ikke et tema engang. Og hvis det er det, så er det bare tull. Gjengen er på syv gutter, to andre gikk på samme barneskole som meg, mens de andre gikk på naboskolen. Vi fant tonen med en gang.

Da jeg gikk til skolen i 7. klasse, gruet jeg meg. Jeg var alltid på vakt og lurte på hva den neste kommentaren kom til å bli. Nå gleder jeg meg til hver dag og lurer på hvor mye tull og tøys det blir i løpet av dagen. Da jeg gikk inn i klasserommet på barneskolen, gråt jeg ofte. Det var flaut, fordi gråting var teit. Nå gleder jeg meg til nye timer, og jeg kan jobbe i timene uten å få kommentarer. Det skal riktignok sies at det er bråk nå også, men ingen vil hverandre vondt. Jeg mener det er klassesammensetningen som gjør at det blir mindre mobbing. På ungdomsskolen har vi ikke så mye fokus på mobbing, men det har foreløpig ikke vært nødvendig.

Positiv

Jeg håper det er få som har opplevd det samme som meg. Men hvis du går gjennom noe lignende som jeg har opplevd, bør du gjøre dette: Si fra til foreldre eller lærere før det er for sent, prøv å finne noen du kan være sammen med og be om å få en bok, slik at du får skrevet ned alt. Skoler kan bruke lang tid på å starte en mobbesak, derfor er det viktig med dokumentasjon.

Jeg er spent på fremtiden. Hvordan det blir på videregående kommer an på om jeg finner noen jeg trives med. Det kan være helt avgjørende, for med engang du har noen å være sammen med, er du også mer skånet for mobbing. Jeg håper at de erfaringene jeg har gjort meg, kan gjøre det lettere å unngå mobbing i fremtiden.