BPA – Vi blir aldri venner på ordentlig

Jeg har avskydd tanken på å ha assistanse siden jeg var ganske så ung. Et menneske som får betalt for å være snill, tålmodig og ta deg med ut på kafé eller en konsert. Jeg synes bare tanken var trist.

Tanken modnet selvsagt med årene, men selv nå, mange år senere hvor jeg har blitt arbeidsleder i en BPA-ordning, klarer jeg ikke helt å vende meg til det faktum at jeg har assistenter rundt meg som får penger for hver minste ting de gjør for meg. Mennesker som i bunn og grunn trenger penger til å ha smør på brødskiva like mye som alle andre som jobber for livets opphold.

Kjemien med de fleste av assistentene er god, og jeg både trives og føler meg trygg sammen med dem. Vi prater lett, ler lett og i et halvt sekund skulle man nesten tro vi var ekte venner. Men dette er mennesker som teller timer til endt arbeidsdag. 

Fremdeles kan den litt ekle, upersonlige og nesten såre følelsen komme veldig over meg. «Du er og blir kun på en jobb, selv om du oppfører deg som om du var vennen min». Men jeg innser at jeg bare må leve med denne følelsen og ta det som det er. For uansett om jeg vil eller ikke, må jeg bare innse at livet mitt går ikke rundt uten hjelp og assistanse. 

Alt er synlig 

Det som til tider kan oppleves tøft, er at de får innblikk i store deler av livet mitt. De ser alt. Hjemmet mitt.  Klesskap, kjøleskap og skittentøyskurv. De vet alt fra hva jeg liker å ha på brødskiva, til hvilke venner jeg omgås. Det er fint og trygt å ha dem med meg, men ofte bobler ønsket og lengselen etter å kunne klare ting mer selv. Bare være meg. Sammen med venner eller familien min uten å ha assistenter med på slep. De kjører meg til lege, fysioterapeut, fritidssysler, venner og møter. De bistår også i alt fra bryllup til begravelse. 

Jeg er selvsagt glad for mulighetene det gir meg, men det gjør noe med mine personlige grenser og privatliv.

Det er arbeidslederens ansvar og holde arbeidsforholdet profesjonelt.  Jeg er opptatt av å være en ryddig, tydelig og god arbeidsleder. Assistentene skal vite hvor de har meg samt hva jeg ønsker og forventer av dem. Jeg trives i rollen, men jeg kjenner også på sider av hverdagen som føles krevende. Den private delen. Det at de ser meg alle dager – også de dagene hvor jeg er syk, lei eller trist. 

Det er i slike stunder jeg kjenner hvor privat og tilbaketrukken jeg har lyst til å være. Hvor mange ganger har jeg ikke hørt dem si: «Du kan være akkurat som du føler deg.»  Det er veldig hyggelig sagt, men det er lettere sagt enn gjort. Det krever ofte at man har kjent hverandre i mange år, kanskje et halvt liv. Jeg vil aldri kunne slappe av med dem på lik linje som med familie og nære venner. Det ville heller ikke vært profesjonelt av meg.

Samtidig er vi alle bare mennesker som erfarer skuffelser, prøvelser og smerte i livet. En vesentlig forskjell mellom assistentene og meg er at de kan sykemelde seg hvis de er syke eller er nedfor. Mitt liv får de derimot uten filter med oppkast, feber, sorg og tårer. Det koster å konstant føle at livet blir blottlagt. Rått og brutalt.  En annen stor forskjell er at de får pause. Ferier. Stunder de kan reise og leve på en måte jeg bare kan drømme om. Jeg kan aldri få fri på samme måte. Jeg kan aldri reise vekk fra assistentbehovet mitt uansett hvor jeg mye jeg skulle ønske det. 

Det er umulig ikke å få et personlig forhold til assistentene når de jobber så tett på livet ditt. De kjenner deg, trives med deg, er rause og gode på hver sin måte.

De er og blir en del av hverdagen din. Dette gjelder også lærere, fysioterapeuter og leger. De kan kjenne deg i årevis og dere kan utvikle et godt forhold, men når alt kommer til alt får de lønn for hver tjeneste de yter for deg, om det så bare er å prate med deg. Relasjonskompetanse heter det på fagspråket når disse menneskene klarer å skape en relasjon til deg. Ikke vennskap – aldri vennskap. En lege kommer aldri hjem til deg bare for å drikke kaffe. Mens en assistent gjør det nesten ukentlig med deg i jobbsammenheng. 

Skuffelse og savn 

En annen ulempe med å ha mennesker så tett på seg, er at det føles ganske rått når de forsvinner. Dere har delt smil og latter, opplevelser og samtaler. Hun har sett deg oppriktig i øyene og rørt trøstende ved hånden din på dager du har grått. Når du minst venter det forteller hun deg at hun har besluttet å slutte. Hun går ut døra og ut av livet ditt like lett som hun kom.  Klar for å ta fatt på sin nye jobb. Det er alltid jeg som blir sittende igjen med savnet. Skuffelsen. Følelsen av at jeg bare var en lett måte å tjene penger på mens hun var mellom to jobber.

Du føler deg ikke mindre ensom av å ha assistenter hakk i hel og rundt deg halve dagen. Tvert i mot. Du er riktignok mindre alene, men helt ærlig har ensomhetsfølelsen bare økt etter jeg fikk BPA. Jeg tenker på det når vi er ute og spiser, eller er sammen på konsert. Assistentene får faktisk penger for alle fornøyelser jeg tar dem med på. De samme fornøyelsene som jeg og vennene mine kan fryde oss over. Å reflekterte over dette gir en følelse av avstand og tomhet.  

Assistentene mine ser gledene mine, vennene mine og vet hva som gjør meg glad. Men de ser nok også ensomheten.

Jeg glemmer ikke da en vikar snakket om en annen hun jobbet for. "Jeg er så glad hun har hatt et liv før hun ble syk. Hun har levd, reist, har barn og barnebarn." Jeg svelget hardt.  «Med det poengterte du alt jeg ikke har eller har fått til», tenkte jeg mens hun hjalp meg på med sokken. Jeg sier det igjen: de ser alt. Også sider som føles både såre og private. Jeg burde kanskje vært ennå mer hardhudet, profesjonell og mindre følelsesmessig involvert i hver enkelt, men de er for tett på godt og vondt.

Jeg forstår bedre og bedre hvorfor det ikke anbefales å kjenne assistenten fra før. I noen tilfeller kan det sikkert være et pluss, men jeg tror også at en jobbkontrakt mellom venner kan ødelegge og såre mer enn du var klar over. Det som før bare var et vennskap, blir noe annet når du vet at vennen din får penger for å spise sjokolade og bli med deg på kino. Du tar deg i å lure på om hun heller hadde ønsket å være hjemme og slappe av framfor å henge med deg. Før kom hun frivillig. Nå ser du henne riktignok oftere, men du vet innerst inne at det har med lønn og jobb å gjøre.  

Jeg priser meg lykkelig over at jeg har familie og venner som gjør meg lykkelig og hel.  Ordentlige venner, ikke bare betalte tjenesteytere. 

Teksten ble først publisert på Siljes blogg.