Glem ikke den psykiske helsen

Vi har alle en strøm av tanker gjennom dagen. En indre samtale med oss selv. En indre kommentator til alt som skjer og alt vi gjør. Selv har jeg alltid noen stener i magen – smerter og sorger. Alle kan vi ha det slik – sorger er en del av livet. En av disse stenene heter dårlig samvittighet. Jeg kjenner på den hver dag. En kvalme som ligger på lur, et dødt dyr som ligger og stinker.

Alle sier at dårlig samvittighet er bortkastet energi. Jeg er helt enig! Med bevisste tanker ser jeg det klart og tydelig, men så glemmer jeg det – om og om igjen. Jeg hører min indre stemme som sniker seg inn og overrumpler meg. Jeg går i fella og de negative tankene kommer:

 «Jeg bør trene mer. Alle vet at du må trene. Skam deg! Jeg er så dum. Jeg har kunnskapen og vet hva jeg bør gjøre, så hvorfor gjør jeg det ikke? Alle andre er flinke og trener. Andre med CP trener jevnt og trutt, går til fysioterapeut og gjør det de skal. De sluntrer ikke unna. Men jeg klarer ikke! Jeg må bare ta meg sammen – jeg klarer alt jeg vil! Alle synes jeg er dum, de synes jeg er lat og barnslig som ikke tar ansvar for egen helse. De ler av meg. Jeg krymper meg for jeg vet at jeg har skyld i alt selv. For alt jeg burde gjøre, men ikke gjør. Trening gir god søvn, energi og god psykisk helse, men jeg klarer ikke å trene fordi jeg sliter med søvnen og jeg sliter. Nei, ingen unnskyldninger! Jeg har ansvaret for eget liv. Hvis jeg har problemer så er det min egen skyld! Hvorfor klarer alle andre det, men ikke jeg?»

Sårbart selvbilde

Min indre stemme er kanskje mer kritisk enn andres – jeg har et sårbart selvbilde. Alle burde ha en indre stemme som er som en god venn. Som trøster deg når du er lei deg, og som løfter deg opp når ting er vanskelig. I det minste bør du ha noe som gjør at du klarer å unngå at de negative tankene får overtaket. Dette er en del av det å ha mental styrke.

Med depresjon og angst, derimot, blir de allerede vanskelige tankene erstattet av flere negative. Forvridde tanker, som ikke gjenspeiler virkeligheten. Jeg kan være ekstra tøff mot meg selv, føle skyld for ting som skjer, tro at jeg vet hva andre tenker om meg. «Jeg har gjort en tabbe og nå er alle sure på meg», kan jeg tenke. «Hvis jeg ikke gjør arbeidet perfekt, så er det ikke verdt noe. Jeg burde trent to ganger i uka, hele året. Det er min egen skyld at jeg sliter med søvnen. Jeg er lat!»

For meg er det heldigvis ikke så alvorlig. Jeg føler meg ikke syk. Jeg har bare noen ekstra utfordringer. En ekstra bør, som gjør alt enda mer tungvint. I perioder går livet som en lek, jeg er i flytsonen og jeg føler at jeg mestrer. Andre ganger stopper ting opp.

Det som er bagateller og hverdagslige oppgaver og gjøremål for andre, kan bli et slit for meg. Dette henger også sammen med en del kognitive vansker. Enkle oppgaver blir utsatt og utsatt. Personlig mener jeg at psykiske vansker kan være et enda større handikap enn «den vanlige CP-en». Mange som har CP klarer å akseptere sitt handikap og finne gode løsninger og strategier, både fysisk og mentalt. Uavhengig av fysisk grad av handikap/CP kan vi leve gode liv, men det forutsetter at psyken fungerer. Du trenger overskudd, et godt selvbilde, gode mestringsstrategier. Og ikke minst - evnen til å bruke disse strategiene. Så hvilke strategier bruker jeg?

Oppfølging av psykolog, samtaleterapi og mestringskurs

Jeg fikk i flere år oppfølgingssamtaler hos psykolog og andre fagfolk. Det hjalp meg å bli bevisst på utfordringer, sammenhenger og mestringsstrategier. Det samme gjaldt med diverse mestringskurs. Men for å være helt ærlig så føles det hjalp mest der og da, og ikke så mye på lang sikt. Likevel vet jeg at det har gitt meg kunnskap og satt i gang prosesser som hjelper mye.

Egne notater

Etter at jeg startet med behandling begynte jeg å skrive ned mye – både utfordringer og løsninger. Jeg har sikkert skrevet ti permer fulle av notater de siste femten årene. For meg hjelper det å skrive. Både tekst, tabeller og skisser. Ofte om de samme temaene, om og om igjen. De gangene jeg husker å lese i disse notatene, så er de også til hjelp. Og da kommer jeg stadig til nye erkjennelser – men så glemmer jeg dem igjen.

KAT (Kognitiv Adferdsterapi) og tankefeller

En god venninne ga meg boka «Tenk deg glad», av David D. Burns. Det ble et lite vendepunkt. Alt som psykologene tidligere har sagt, ble satt i system. Den gir en oversikt over såkalte «tankefeller», og det å jobbe systematisk med dette, noe som var til stor hjelp. Fortsatt går jeg stadig i disse fellene. Men jeg er mer bevisst dem, og jeg klarer til dels å ta et steg tilbake og «se hva som skjer».

Likemannsamtaler og gode venner

Å snakke og dele erfaringer med andre som er i samme situasjon, er også til hjelp. Å ha noen som forstår akkurat hvordan du har det, er gull verdt. Det er godt å dele gleder og sorger, både når det gjelder CP, men også når det gjelder selve livet. Vi kan lære av hverandre og sette ting i perspektiv. Det kan være til ubetalelig hjelp.

Ikke sjelden har jeg fått følelsen av at ting har falt på plass, når jeg har hørt at andre har det på akkurat samme måte som meg i spesifikke situasjoner. Sågar kan andre sette ord på ting jeg ikke har tenkt over og på den måten faktisk gjøre ting enklere.

Mindfulness

Jeg har stor tro på mindfullness. Jeg klarer bare ikke alltid å øve nok. For mindfulness det er en øvelsessak. Jeg synes Kristin Flood har et godt bilde i «Rom for stillhet»: «Jeg står midt i en foss, og vannet strømmer ned på hodet mitt. En ustanselig strøm av tankemas». Den geniale løsningen, som ikke alltid er like enkel, er bare å ta et lite steg tilbake, og så observere fossen av tanker som strømmer.

Strømmen av tanker kommer aldri til å forsvinne – det er heller ikke målet. Et sitat sier: «Du trenger ikke å kontrollere tankene dine, bare du ikke lar tankene dine kontrollere deg». Det er ofte det som skjer når man opplever angst og depresjon, nemlig at de vonde tankene får kontrollen.

Urealistiske mål og drømmer 

Tilsammen har disse strategiene lært meg å forholde meg til min psykiske helse på en helt annen måte enn jeg gjorde tidligere. Men, det har vært en lang prosess. Ungdomstiden kan være strevsom for de fleste. For oss med funksjonsnedsettelser er det ikke noe mindre utfordrende. Min ungdomstid, og de tidlige voksenårene, var ganske kjipe. Jeg gjorde det greit på skolen, men skole og lekser tok all min energi. Det var ikke overskudd til et sosialt liv. Jeg fikset det ikke heller. Min drivkraft var høye og urealistiske mål og drømmer. Uten dem hadde jeg nok ikke orket alt jeg gjorde på skolen og som student. Etter studiene startet min prosess med å finne tilbake til virkeligheten. Jeg kunne skrevet bok enda en bok om å finne min plass i den virkelige verdenen, hvor blant annet kognitive utfordringer, senskader og trettbarhet var en sentral del. Akseptering og å være realistisk er heller ikke mine favorittbegrep. Men begge deler må til.

Jeg ble ikke medlem av CP-foreningen før i slutten av 20-årene, og det nesten ved en tilfeldighet. Jeg har ofte tenkt: "Tenk om jeg hadde vært med i CP-foreningen fra jeg var i de mest sårbare ungdomsårene. Da kunne jeg truffet likesinnede!" Jeg tror jeg hadde hatt nytte av et nettverk av andre med CP. Godt av å dele den gode likemannssamtalen og å lære av andre. Å bli bevisst at andre har de samme utfordringene og at jeg ikke var alene med dette. Og det viktigste – å kunne høste av andres erfaringer og mestringsstrategier. Bare det å høre hvordan andre for eksempel løser de samme praktiske utfordringer, er gull verdt.

I dag er det ingen grenser for hva man ikke kan og bør forbedre. Og alt er opp til deg selv. Media flommer over av selvhjelpstips: «Tenk positivt! Du kan hvis du vil! Visualiser drømmene! Det finnes ingen grenser, det er bare du selv som setter dine egne begrensninger». Jeg må ærlig innrømme at disse utsagnene gjør meg kvalm og matt. De har ofte motsatt effekt på meg. Jeg blir apatisk og nesten litt deprimert.

For jeg, og helt sikkert mange med meg, har brukt hele livet på å jobbe og streve for å bli bedre og for å være flink. Strevd for å nå opp til, for å kompensere og for å henge med de andre. Jeg er helt rå på å visualisere. Jeg kunne skrevet en hel bok om alle drømmene jeg har hatt. Og gjett om jeg har jobbet. Men jeg levde lenge i en boble, der urealistiske drømmer holdt meg gående. I mine drømmer hadde jeg ikke CP som voksen.

Fokuser på forebygging

Etter et foredrag vi hadde i CP-foreningen, om mestringsstrategier, sa en mor:

«Tenk om alle hadde hatt et fag på ungdomsskolen om psykisk helse.» Jeg er så enig! Vi har gym fordi vi vet hvor viktig det er å holde kroppen i form. Vi lærer om styrketrening og hva som er viktig når vi skader oss. Men hva med vår mentale helse? Jeg skulle ønske jeg hadde lært om blant annet tankefeller og hvordan vi håndterer dem da jeg var i den sårbare alderen. At jeg hadde lært konkrete verktøy for å forebygge og lege psykiske vansker.

For hvorfor er mental helse mindre viktig enn fysisk helse? Hvorfor er det ikke en integrert og prioritert del av vår grunnutdanning?

Jeg ser at det har skjedd mye på området de siste årene. Psykisk helse og utfordringer er på dagsorden. Vi har fått mer kunnskap og holdningene våre har kanskje endret seg noe. Men samtidig har ikke dagens ungdommer fått færre utfordringer. Prestasjonsjaget for "generasjon prestasjon" er velkjent. Psykiske problemer som angst og depresjoner er dessverre ikke blitt et mindre problem.

Derfor er det viktig å fokusere på god mental helse og gode mestringsstrategier. Og å forebygge. For å minne om det selvfølgelige – vi har alle en mental helse! Ingen er forskånet for å oppleve vanskeligheter en eller annen gang i løpet av livet. Det er da det er viktig å være godt forberedt, med et godt "førstehjelpsskrin". Bedre føre var enn etter snar…