Rehabilitering for godt voksne

Regnet pøste ned uten stans på min vei oppover fra Oslo til Beitostølen helsesportsenter. Vannet i veibanen lagde sine egne mønstre som jeg etter beste evne måtte styre unna for ikke å få vannplaning.

Denne turen, som jeg har tatt så mange ganger, var slett ikke så lystbetont nå som tidligere. Sola pleide alltid å skinne på mine turer til fjells, men denne gangen lå skyene tungt over vakre Valdres. Jeg kunne ikke engang se Bitihorn langt der fremme i nord over skog og gårdsbruk på veien forbi Heggenes.

14 ganger på Beitostølen

40 år har gått siden jeg første gang pakket bilen og dro på mitt første rehabiliteringsopphold her oppe. Da var jeg 26 år, kjente meg ung og sterk og var mamma til en liten gutt på bare 5 år som det var vemodig å være borte fra så lenge.

Hele 14 ganger før har jeg vært så heldig å få komme hit for å gi kropp og sjel den styrken som for meg har vært nødvendig for å mestre hverdagene og jobben. Det har gitt meg livskvalitet og motivasjon til å leve livet slik jeg har ønsket det.

Forrige gang jeg var på BHSS var i 2012 og mye har endret seg i min kropp. Nå skulle jeg feire min 66-års dag her og satt i bilen og kjente på alle «vondtene» som har sneket seg på ettersom årene har gått. Hva ville jeg få ut av oppholdet denne gangen?

Forventninger og realistiske målsettinger

Det var viktig for meg å tenke tilbake på de erfaringene jeg gjorde ved forrige opphold. Den største hindringen da var hender som ble stive av kulde, og som gjorde mine artrose-plagede fingre smertefulle. Av og påkledning før og etter aktiviteter ble en øvelse i tålmodighet og pågangsmot.

Flere ganger i løpet av turen oppover hadde jeg, - med disse tankene i hodet, - lyst til snu og kjøre hjem igjen. Jeg visste jo innerst inne at jeg verken kunne eller ville det, og måtte snakke litt hardt til meg selv! Det skulle vise seg at jeg ikke var alene om slike tanker blant de jeg møtte der oppe…

Den første tiden på et rehabiliteringssenter er alltid krevende fordi man får all fokus rettet mot seg selv og sin egen utilstrekkelighet.

Det er en stor overgang å komme fra et dagligliv med hverdagsaktiviteter alene eller sammen med andre, til å befinne seg midt blant mennesker med ulike funksjonsnedsettelser. Her er jeg nødt til å sette ord på det jeg ønsker å forbedre i min aldrende kropp.

Jeg kjente også på et sinne inni meg de første dagene. Det var som om jeg var sint på min egen funksjonsnedsettelse, min kamp for å «bli som andre» gjennom livet, og meg selv fordi jeg aldri strekker til verken i forhold til regelmessig trening eller en altfor tung og uhåndterlig kropp!

De første dagene ble et slags møte med den gjemte sorgen over tapte funksjoner og over alt jeg ikke har fått til i livet. Gradvis ble de tunge tankene visket ut og erstattet av en ny motivasjon her blant trivelige mennesker i et miljø og natur som inspirerer og gir hver enkelt av oss nye krefter. Nesten umerkelig oppdaget jeg at gleden kom tilbake og at jeg kunne fryde meg over selv den minste følelse av mestring…

Sammensatt gruppe

Kunsten er også å la være å måle seg med andre som man er sammen med på et slikt opphold. Vi var en bra sammensatt gruppe av flotte mennesker med ulike helse-utfordringer. Noen gikk med letthet sine turer opp til Bitihorn og ellers omkring i fjellheimen og snakket mye om det. Vi gledet oss over hverandres små seire, selv om det nesten var umulig å la være å tenke: Å, om det var jeg som kunne greid det samme!

Samtidig var det også lærerikt å se at selv den som tilsynelatende ser ut som den sprekeste strever fysisk og psykisk med sine usynlige handikap, smerter og andre utfordringer, noe som kan være enda mer krevende enn å leve med en synlig og definerbar funksjonsnedsettelse.

Hvordan trene en aldrende og stiv CP-kropp?

Jeg klarte å legge listen lavt da målsettingen for oppholdet skulle settes ned på papiret i samtale med fysioterapeut, og var åpen på at jeg ikke hadde så store forventninger denne gangen.

Jeg ønsket å få myket opp og tøyet stive muskler, trene ryggen for å dempe smerter, og få mer styrke i både armer og ben. Armene er viktige for daglige forflytninger, krykkebruk og rullestolkjøring, og styrken i bena er avgjørende for å opprettholde en viss gangfunksjon over kortere avstander.

Bedre balanse var også et mål fordi flere fall den senere tiden har gjort meg mer engstelig og usikker.

Mitt ukesprogram ble derfor lagt opp med aktiviteter som rullestolpigging på idrettsbanen, trening i basseng og med apparater, fellesgymnastikk med blant annet intervalltrening med strikker i ribbevegg, og bordtennis. Det siste er min mest lystbetonte aktivitet som gir trening i både bevegelighet, konsentrasjon og koordinasjon. Denne gangen var jeg så heldig å være i samme gruppe som en tidligere bordtennisspiller, så vi fikk god trening og hadde det svært morsomt sammen fordi vi var på omtrent samme nivå.

Brist i ribbein og smerter

Etter noen dager med forberedelser, samtaler med fagpersoner og en del felles aktiviteter og temamøter var de individuelle ukeprogrammene klare og jeg startet med friskt mot på idrettsbanen med rullestol, ekstra fri-hjul (free-wheel) montert på, hjelm, piggstaver og vannflaske!

Jeg pigget mange runder og koste meg i solen som hadde tittet frem, og tenkte at jeg bare skulle ha en liten runde til. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men jeg skulle se på klokka og tror den ene piggstaven kom inni hjulet på rullestolen – og dermed stupte jeg sidelengs ut av rullestolen og fikk et ublidt møte med asfalten.

Dette resulterte i brist i et ribbein, en vond arm, mye, mye smerter og trøbbel med bevegelser og av og påkledning i dagene som fulgte.

Fallet bidro til at treningsutbyttet ble redusert for meg de første ukene, men med smertedempende medisiner kunne jeg likevel trene hver dag, med noe redusert effekt.

Med tålmodighet går det gradvis bedre

Da jeg var her som ung trente jeg intensivt hele dagen og var nesten like aktiv på kveldstid. For å klare de daglige dosene med trening var jeg nå nødt til å ta mer hensyn til kroppen min. Derfor var jeg ikke særlig sosial om kveldene.

Jeg gikk tidlig inn på rommet mitt og sørget for å få rikelig med søvn hver natt. Jeg brukte ledig tid til å tegne, skrive dikt og klunke på min gitar. Etter hvert ble dagene bedre, jeg klarte å trene mer og bedre ettersom smertene etter fallet slapp taket i den siste halvdelen av oppholdet.

Spesielt siste uken ble veldig god der jeg kunne kjenne at det var lettere å ta i slik at pulsen økte og jeg ble svett. Ved trening var det allikevel en evig balansegang mellom det å trene tilstrekkelig til å få bedret muskelstyrke og utholdenhet, og det å ikke overbelaste muskulatur som allerede er overbelastet eller skadet etter mange års feilstillinger. Man kan fort bli litt for ivrig!

Jeg trente ute i all slags vær, og koste meg spesielt når jeg kunne pigge på idrettsbanen, varm på bena og tørr på kroppen, mens regnet pisket i ansiktet og bakken duftet av våt mark og hester som gresset i utkanten av idrettsbanen.

Det som var hindrende for meg var, og er fortsatt, stram muskulatur fra sitteknutene og nedover langs bena. Jeg har forstått at dette kan oppstå hos de som sitter mye, og at idrettsutøvere som for eksempel padlere kan få dette problemet.

På nettet har jeg lest at mine plager kanskje kan være det som kalles «Hamstringssyndromet» eller «Piriformsyndromet», men det kan også skyldes slitasjeforandringer i rygg eller hofter. Jeg fikk instruksjon av fysioterapeuten om hvordan jeg kunne tøye disse musklene, men jeg strever fortsatt med redusert gangfunksjon og smerter om natten.

Kognitive utfordringer og aktiviteter som gir farge til dagene

Vi vet mye om kognitive vansker hos oss med CP etter hvert, og jeg strevde en del med å forholde meg til alle beskjeder om tider for måltider, møter, samtaler og treningsaktiviteter den første tiden.

Det er fortsatt liten forståelse for dette problemet både hos oss selv og andre vi møter. Når man ser kvikk og grei ut er det ikke alltid så lett for andre å tenke at du har problemer med nettopp dette.

Selv om jeg i starten strevde med å «finne meg sjæl» og til tider trakk meg mye tilbake, fikk jeg de siste ukene mer overskudd og klarte å delta mer i sosiale aktiviteter, bidra med sang og spill i fellessamlinger og besøke Lyskapellet som er Beitostølen helsesportsenter sin lille kirke som er åpen for alle fra tidlig morgen til sen kveld.

Jeg fikk låne en elektrisk scooter av Oppland hjelpemiddelsentral under oppholdet, noe som ga meg muligheten til å komme lenger ut i naturen i ledige stunder uten å slite meg helt ut.

Selv om rehabilitering handler mest om kropp og funksjoner vil jeg påstå at positive opplevelser i naturen, i den friske fjelluften og i felleskap og samtaler med andre i tilnærmet samme situasjon, er en viktig del av et slikt opphold.

Det å kunne tillate seg å leke litt, le og fortelle historier, gå på kafé, og tenke på helt andre ting enn kropp og helse, blir som mat for sjel og sinn. Sammen med et fornuftig og tilrettelagt treningsprogram bidrar dette til en opplevelse av helhet og mestring.

Oppsummering

Et rehabiliteringsopphold i godt voksen alder, og med en kronisk plaget og lite samarbeidsvillig kropp, innebærer både smerte og glede, tårer og latter, fortvilelse og håp. Det betyr å gå inn i en periode der jeg må være villig til å slite litt, innstilt på at feil trening kan gi nye eller økte problemer og smerter, og at ingen andre enn jeg selv kan bedømme hva som er for lite, for mye eller passe utfordrende for nettopp meg.

Fagpersonene vet med sin kompetanse og erfaring bare en del av hvordan jeg har det med min kropp. Jeg må beskrive etter beste evne, - de må svare, - og sammen kan vi bedre finne det beste verktøyet for meg. Vi lærte også mye om betydningen av et riktig kosthold, og at det å trene bygger kroppen ned, mens hvile bygger den opp. Altså er det like viktig å hvile som å trene.

Jeg kan ikke skryte av de store resultatene, men nådde de målene jeg hadde satt meg til en viss grad i forhold til økt muskelstyrke og mer bevegelighet. Selv om jeg hadde lyst til å snu på veien opp, var jeg fornøyd med at jeg, tross fall og smerter, hadde klart å få et bra utbytte av oppholdet.

Selv om barna på Beitostølen sikkert syntes vår gruppe var en haug med gamlinger, så føler jeg meg slett ikke for gammel til å finne nye måter å ta vare på kroppen på.

Jeg tror bestemt at barn med funksjonsnedsettelser kan ha nytte og glede av å se at det finnes voksne med ulike fysiske begrensinger som fortsatt kan være aktive selv om de er «utgamle» i deres øyne. Forhåpentligvis kan dette gi inspirasjon og tro på egne muligheter i en verden der de daglig ser at den perfekte menneskekroppen er et uoppnåelig ideal.